Foto: Eyad Zaro
Vi var 13000 som nylig møtte opp for å vise solidaritet med ofrene i Israel-Palestinakrigen, og for å kreve at krigshandlingene stoppe; bombing av uskyldige sivile, og spesielt barn, må opphøre.
Menneskemengden strakte seg i alle retninger fra Eidsvolls plass, foran Stortinget. Vi var mange. Likevel var vi færre enn de som er drept i krigen som nå er inne i sin tredje måned, og fortsetter med full styrke. Vi sto oppreist, skulder til skulder. De som døde i denne krigen er for lengst begravet, mange i provisoriske graver, et stort ukjent antall ligger fremdeles under bakken i ruinene. Tusenvis er lemlestet og såret. Folkemengden som møtte opp i Oslo i protest 16. desember i år er ikke i nærheten av antallet som er drept og såret i Gaza.
USA sender våpen, masse våpen, inkludert 1800 rakettkastere av typen M141, produsert av det norske selskapet Nammo, som er sendt til Israels krig på Gazastripa. Samtidig blir det anmodet om å gå forsiktig til verks, slik at ikke altfor mange sivile blir drept, Hva er altfor mange? Israels nåværende regjering har lovet å ikke stoppe før de har ‘gjort ferdig jobben’, og har fått grønt lys for å benytte ‘retten til å forsvare seg’, det gjør de i godt monn.
Vold avler vold. Sjelden har vi sett den i slik utstrekning. Berettiget forsvar ser ut til å ha gått over til hevn som ikke lar seg stoppe eller begrense.
Det er krig andre steder i verden, med voldsomme lidelser, med sult og fordrivelser som resultat, men krigen i Midtøsten tar vår oppmerksomhet.
Norge er fremdeles et ‘kristent land’, og mange generasjoner er oppdratt med bibelhistorien som en viktig del av kulturgrunnlaget vårt. Barn forestiller seg et idyllisk bilde av Betlehem, med hyrder, lodne sauer, englesang, stjerner og en søt og hjemløs baby i en stall, slik julesangene fremstiller det.
Vi har lært om Moses, om Isak, om kong Salomo, om Jakob og Esau, om brennende busker og steintavler. Vi har også lært om korsfestelse og oppstandelse, og har tatt rikelig for oss av både det gamle og nye testamentet, det er liksom vårt, og vi har dannet oss bilder og egne versjoner av virkeligheten.
Yngre generasjoner får informasjon og impulser fra forskjellige kulturer og religioner, og det er å håpe at kunnskap skal skape forståelse og aksept for forskjeller.
De tre religionene, kristendommen, Islam og jødedommen, har alle sin opprinnelse fra samme område, de er monoteistiske, har en og samme gud, og regner Abraham som sin stamfar, de har felles profeter, og mye felles verdigrunnlag. I to tusen år har de levd side om side, ikke alltid uten gnisninger, men slik situasjonen har utviklet seg nå, virker forsoning som en uoppnåelig drøm.
I alle de tre religionene er det tydelige regler for hva som kan gjøres i krig, men det ser ut til at reglene tøyes, for ikke å si omgås, etter det som passer krigerske ledere.
I Betlehem, på Vestbredden, der det vanligvis er titusenvis av kristne pilegrimer samlet på denne årstiden, er julen avlyst, krigen overskygger alt; den kristne minoriteten kan ikke feire som ellers, kirker er også rammet av angrep, og folk som har søkt tilflukt der, er drept.
Det gir også en bismak for de av oss som følger med på utviklingen i Midt-Østen og som feirer jul i Norge.
‘Deilig er jorden’, salmen som synges i kirker og forsamlinger til jul og nyttår, der engler sang for markens hyrder om fred på jorden, lyder ikke helt overbevisende når disse markens hyrder, underforstått Betlehems marker, opplever alt annet enn fred.
