Foto: Norsk-Ukrainsk Venneforening
- Våpenhvile – eneste vei til fred - 29.12.2023
- Bevingede ord | Håkon Lutdal - 20.06.2021
- Ordspråkene – et rikt språklig tillegg | Håkon Lutdal - 23.05.2021
I denne underlige krigen er det ingen som ønsker fred. Russland gir seg ikke før de har sikret seg de erobrede områdene for godt, minst. Ukraina kriger på i det uendelige for å ta tilbake disse områdene, Krim inkludert, selv om landet blir fullstendig rasert.
Men det verste er at USA og NATO ikke legger to pinner i kors for å stoppe blodbadet, men tvert imot bare pøser på med mer våpen, i sin krig mot Russland via stedfortreder. De enorme tapene, Ukrainas totale ødeleggelse og kollapsen i Europa får bare stå sin prøve. Det som gjelder er å gi Putin en lærepenge, og markere noen prinsipper de ikke er helt stø på selv.
Blant de mange som ikke har tro på at krigen kommer til å ende med en fullstendig seier for en av partene er den amerikanske eksperten som et halvt år på forhånd forutså invasjonen, Samuel Charap, tidligere rådgiver for president Obama, nå seniorforsker ved tankesmien «Rand».
Seire i kriger oppnås enten ved at man demilitariserer den ene parten eller fjerner regjeringen. Charap er overbevist om at begge deler er utelukket. En fredsavtale, et politisk forlik, er usannsynlig på grunn av den sterke fiendtligheten som er vokst frem i løpet av krigen. Og ved at Vesten stiller seg i veien for det.
Han hevder at den eneste sannsynlige stopp på krigen er en våpenhvile, men der partene ikke er enig om hvor den internasjonale grensen skal gå. Altså ikke ulik situasjonen før krigen, selv om det nå gjelder et større område. At ikke vestlige land har engasjert seg i dette sporet, som en betingelse for sin støtte, er en historisk skamplett.
Ingenting vil skje før verden tar tak i situasjonen og «overtaler» partene, hver for seg, til en løsning.
Charam trekker en parallell til Koreakrigen som aldri har tatt slutt, men Nord- og Sør-Korea har levd ved siden av hverandre i 70 år. Grensen i Ukraina er ti ganger så lang, men lar seg overvåke med dagens midler.
Våpenhvile er en langt større sannsynlighet enn at det ukrainske flagget vil vaie i Moskva eller det russiske i Kiev. Men det er langt fram, kanskje flere våpenhviler før frontlinjen fryses til.
Det er i dagens situasjon utelukket at Ukraina vil formalisere en slik løsning, med en president som blomstrer i sitt «verdensherredømme», og som er villig til å la sitt land tåle de største lidelser. Ingenting vil skje før verden tar tak i situasjonen og «overtaler» partene, hver for seg, til en slik løsning. Som i Korea vil det være en slags fred i form av fravær fra krig, selv om begge land er væpnet til tennene. Og Europa vil bli mer seg selv igjen. Er tiden inne for Vesten til å ønske fred?
