Som trettenåring hang jeg opp ungdomsårene på en knagg, for nå handlet det om å overleve.
Julen 2013 hadde jeg fått dårlig samvittighet for den kaloririke maten jeg spiste, og etter å ha lest om tilbud på treningssenteret, så tenkte jeg: «Dette er min mulighet til å bli sunnere på». Jeg var tretten år da jeg plantet mine føtter på treningssenteret for første gang. Gradvis begynte jeg å kutte ut mat helt ned til et nivå hvor jeg spiste ett eple annenhver dag. Jeg hadde fått «kvinnesykdommen» anoreksi.
Mine foreldre så at jeg begynte å kaste middagsmaten i søpla. De så at jeg raste ned i vekt. De så at sønnen deres hadde mistet kontakten med venner og omverdenen. Likevel forsto de ikke hva som var galt. Deres frustrasjon endte opp med at de forhørte seg med mennesker de hadde stor tillit til, nemlig religiøse imamer. En imam i Oslo mente at jeg hadde «tråkket» på et sted hvor en djevel holdt til, og på den måten hadde djevelen inntatt kroppen min.
Imamen fikk min familie og til dels meg til å tro at han kunne hjelpe meg. Noen måneder etter hadde jeg prøvd hellig gjørmebading, røkelse, demonutdrivelse gjennom tekster osv. Jeg ble bare sykere.
Kvelden 12. september 2014 besvimte jeg av på badet. Det viste seg at hellig gjørme ikke hjalp, og at daglig bønn ikke gjorde lidelsen min bedre. Min far fraktet meg til Elverum sykehus hvor jeg fikk sonde, altså ernæring gjennom nesen.
På barneavdelingen forsto overlegen at jeg hadde anoreksi, noe som ble startet på en helvetes kamp mot denne psykiske sykdommen. Og på veien fikk mine foreldre god veiledning og kunnskap om sykdommen.
I ettertid ser jeg at det er lett å dømme mine foreldre for mangel på omsorg. Det stemmer ikke.
De viste meg nok omsorg, men det var bare feil omsorg. Det var omsorg basert på deres mangelfulle kunnskap om psykisk syke. Og mangelfull kunnskap kan virkelig føre mennesker på villspor.
På villspor:
Jeg ble rådet til å høre på imamer og selvtitulerte hjelpere, noe som kun førte meg på villspor. Hadde jeg derimot oppsøkt profesjonell hjelp i en tidlig fase, så ville jeg nok aldri forverret sykdommen.
Det er lett å lete etter ytre faktorer for hvorfor man ikke har det bra, og dette er noe kyniske personer og reklamebyrået utnytter for fullt. Sjaman Durek Verrett er et godt eksempel på en mann som påstår at han kan kurere din sykdom ved å kjøpe hans produkter. På en annen side, så kan det hende at Durek handler i god tro, slik imamen gjorde når han skulle få «djevelen» ut av meg. Problemet er bare at deres «hjelp» ikke er evidensbasert kunnskap, altså kunnskap som har fungert på mange nok personer.
I psykiatrien lærer vi derimot å være nysgjerrig på sinnets ødemark, fremfor å gå oss vill i negative livsmønstre og andres kynisme. I psykiatrien lærer vi om oss selv, og hvordan vi skal navigere oss i møte med fremtiden.
I ettertid ser vi, altså jeg og mine foreldre, at vi burde oppsøkt profesjonell hjelp, fremfor hjelp fra imamer. Alt i alt, så har dette vært en kunnskapsreise for meg og mine foreldre. Og jeg står i dyp gjeld over all kjærligheten de har vist meg, om det så skulle ta litt tid før de fikk nok kunnskap og erfaring om psykisk uhelse.
