Valg i Pakistan – hva betyr det?

2024 sies å være det store valgåret i verden. Mange land skal gjennomføre valg. Pakistan er et av dem. 08. februar skal landet velge er nytt parlament, som igjen skal velge en regjering. Det har vært noen turbulente måneder i Pakistan etter at forrige statsminister, Imran Khan, ble stemt ut i et mistillitsforslag i 2022. I 2018 ble Khan den store valgvinneren etter at domstolene erklærte hans forgjenger, Nawaz Sharif, diskvalifisert på grunn av korrupsjonsanklager. Generalene, som de egentlige herskerne av Pakistan, og establishmentet trengte en ny person å fylle tomrommet med. Khan ble valget.

Statsminister Khan valgte en uforsonlig linje overfor sine politiske motstandere og la grunnlag for en revansj. Den kom raskere enn han ante. Generalene tålte ikke Khan’s legitime ønske om mer makt som landets statsminister. Det har de aldri tålt eller tillatt. I dag sitter han vingeklippet, fengslet og diskvalifisert. Vi kan ikke si at valget 08. februar er et fritt og rettferdig valg all den tid en viktig aktør er tatt ut av spill med tvilsomme rettskjennelser og -prosesser.

Alt tyder på at Nawaz Sharif vil bli landets neste statsminister.

Khan ut av bildet, har generalene igjen hentet hjem den erfarne og tidligere statsministeren Nawaz Sharif. Alt tyder på at han vil bli landets neste statsminister. Han har vært statsminister tre gagner. Alle ganene ble han kastet ut av regjeringskontorene. Spørsmålet er: Vil han for det første klare å danne en styringsdyktig regjering? Vil han klare å gjøre noe forskjell for landets 225 millioner innbyggere? Og vil han klare å fullføre sin eventuelle valgperiode på fem år? Disse er åpne og spennende spørsmål når vi snakker om Pakistan.

Pakistan sliter med grunnleggende og dyptgående problemer. Hvert 10. barn i Pakistan går aldri til skole. Over 50 prosent av befolkningen lever for under én (1) dollar pr dag. Folk begår selvmord på grunn av fattigdom. De selger sine barn og organer for å overleve. Inflasjonen er på 21 %, ifølge landets forrige finansminister. Landets er teknisk sett konkurs. Befolkningen øker langt raskere enn det landet klarer å brødfø. På utenriksfronten er landet i en evig krangel med den store naboen i øst, India, og den mindre naboen i vest: et Taliban-ledet Afghanistan. En blodig og væpnet konfrontasjon med Iran åpnet nylig en ny fiendtlig front. Pakistans utenrikspolitikk er venne- og retningsløs.

Hjemme er sivile og menneskerettigheter under sterkt press. Kritiske pakistanere, særlig med etnisk og religiøs bakgrunn, forsvinner sporløst. Ingen og «alle» vet hvor de blir av. Ingen regjering eller domstolene klarer å få slutt på forsvinninger. Det er én lov og Kong Solomon og én annen for Jørgen Hattemaker. Korrosjon og maktmisbruk er mer en regel enn unntak.

Dette fordrer en styringsdyktig regjering som har solid støtte blant befolkningen. For den må vinne en kamp mot: Kapitalistene og spekulantene som ikke betaler skatt; Generalene som besitter politisk makt og beslaglegger store ressurser; Religiøse fanatikere som gjør minoritetenes og den jevne pakistanerens liv til et helvete; Et byråkrati som lever som konger på skattebetalernes regning og som attpåtil gjør livet vanskeligere, og ikke lettere for innbyggerne; bekjempe fattigdom og befolkningsvekst. Ikke minst må den nye regjeringen slutte fred med sine naboer.

Det er et hav av utforinger. Grunnforutsetning for dette er at politikerne styrer klokt, lager hverdagskompromisser i politikken, ikke søker polarisering hverken mot generaler, innad i den politiske sfæren eller i samfunnet. De kan de kun gjøre ved å henvende seg til først og fremst til folket, og ikke til generalene.