Foto: Garry Knight
- Slik gikk det da jeg skulle prøve hijab første gang - 05.02.2024
En hyggelig mann jeg møtte på den internasjonale hijabdagen 1. februar fortalte meg “det heter ikke hijab i Norge. Det heter skaut”. Med ski i hendene sine fortsatte han med å fortelle meg om skautets historie i Norge. Dette fikk meg til å innse, at det ikke alltid har vært et så debattert og kontroversielt plagg. Det fikk meg også til å minnes om første gangen jeg prøvde hijab.
Jeg trodde vel egentlig at det skulle gå greit, første gangen jeg skulle gå med hijab. Jeg skulle bare prøve det ut. Var det egentlig noe for meg? Å gå med et plagg som skulle bli en del av min identitet?
Men det var først da den ble dratt av hodet mitt at jeg forsto at å gå med skautet/hijaben ikke kommer til å bli enkelt.
Men det var først da den ble dratt av hodet mitt at jeg forsto at å gå med skautet/hijaben ikke kommer til å bli enkelt.
Jeg husker ikke helt konkret når det var. En eller annen gang mellom 7. klasse og 9. klasse. Jeg hadde verken den beste selvtilliten eller de fleste vennene. Kun én. En venn hadde jeg. En jente som jeg trodde alltid skulle være ved min side og alltid støtte meg. Jenta som faktisk dro av hijaben min da jeg gikk forbi henne. Første gangen jeg brukte hijab. Tidlig på morgenen. Idet jeg gikk inn på skolegården ble den dratt av hodet mitt. Så simpelt var det. Nå var det ikke noe mer kontroversielt med meg. Jeg var “vanlig” nå; uten hijaben. Jeg fikk aldri vite hvorfor hun gjorde det, ikke turte jeg å spørre heller. Jeg fikk ikke muligheten noen gang heller, for hun snakket aldri til meg igjen. Var hun redd for noe? For meg? For hva andre ville si? Hun hadde kjent meg i så mange år, men dette éne plagget gjorde henne redd?
Jeg reagerte på en unik måte. Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg kom til å reagere slik. Det var som om noen andre hadde tatt styringen. Hånden min tok tak i tøystykket, som nå hang rundt halsen min, og dro den umiddelbart tilbake opp på hodet. Det var som om den ikke ble rørt. Utsiden var den samme. Men inni meg, der endret det seg mye.
Jeg innså mye den dagen. For det første, at denne motstanden ikke ville være den siste gangen. For det andre, at mennesker har en tendens til å vise annen side ved seg selv når de står ovenfor noe som er kontroversielt eller som truer dem. For det tredje lærte jeg at JEG står for mine egne valg og jeg skal ikke la noen andre bestemme over hvem jeg er eller hva jeg går med.
Jeg hadde allerede bestemt meg tidlig på morgenen, før jeg dro til skolen, at jeg skulle prøve ut hijaben hele dagen. Og dagen var så vidt startet. Hvilke andre opplevelser ville dette plagget bringe med seg?
For meg var det denne dagen, dagen da hijaben ble tatt av hodet mitt, at jeg bestemte meg for å bruke hijab permanent. Jeg bruker ikke hijab for andres skyld. Jeg bruker den for meg selv og for Gud. Jeg bruker den ikke for å få oppmerksomhet og heller ikke for å bli snakket om. Jeg bruker den ikke som et tegn på undertrykkelse. Jeg bruker den fordi jeg selv ønsker det. Den gir meg en følelse av trygghet. Jeg bruker den for å vise at det ikke er noe farlig med hijaben.
På en annen side vet vi at undertrykkelsen dessverre finnes. Jeg leser det. Jeg ser det. Hijab er i dag for mange kjent som det kvinneundertrykkende plagget. Det påtvungde plagget. Og dessverre kan det være en viss sannhet i det. En sannhet som ikke burde eksistere.
“Kvinner bruker hijab så de ikke skal friste menn, så derfor er det kvinneundertrykkende”. Har dere sett på hvilke retningslinjer som er pålagt menn vedrørende dette? Har du åpnet Koranen og lest om hvorfor kvinner skal dekke seg? Har du forstått konteksten? Har du satt deg ordentlig inn i temaet? Eller debatterer du ut fra det du ser i nyhetene? Sløret legger opp til at kvinnens verdi ikke skal forstås utfra hennes skjønnhet. Hva er så kontroversielt med det? Når det kommer til at hijab er påtvunget, er det ikke noe å nekte for at det finnes tilfeller hvor dette er realiteten. For mange er hijab en påtvungen forpliktelse, ikke et valg. Det er noe de må praktisere, for ellers blir de straffet. Og denne sannheten er så trist. Det er ikke slik det skal være. Det skal ikke være et så kontroversielt plagg!
Likevel finnes ikke undertrykkelsen i alle tilfeller. Ikke i mitt tilfelle. Når eldre mennesker kommer til meg og sier at jeg blir undertrykt fordi jeg går med hijab, synes jeg det er litt morsomt. Jeg forstår at de er bekymret. Men selv etter at jeg forteller at hijaben er mitt valg og at det er noe jeg selv ønsker å gå med, står de likevel der og insisterer på at jeg blir tvunget. Ja vel? Er det slik det er? Og om jeg faktisk vil gå med den, men loven eller samfunnet ikke tillater det, blir jeg ikke tvunget til å ta den av da? Er det mer riktig? Å hindre noen å gå med skaut?
Dette er det jeg mener med “det kontroversielle skautet”. En endeløs debatt om hva som er rett og galt. Hva er tvang og er fri vilje? Jeg er ikke her for å debattere. Jeg er her for å fortelle min historie. En historie blant millioner av ulike historier. Jeg er her for å fortelle at hijab ikke er et tegn på kvinneundertrykkelse. Det er heller et tegn på trygghet og stolthet. Og jeg er stolt av å være muslim nettopp ved at jeg selv velger å gå med hijab.
