- Når ble adopsjon løsningen på alle verdensproblemer? - 08.02.2024
I de siste par årene har debatten rundt utenlandsadopsjoner tilspisset seg kraftig. Fra å sees på som en ren redningsaksjon, som i tillegg gir barneløse en mulighet til å stifte familie, så har fokuset for alvor kommet på de mer suspekte sidene ved utenlandsadopsjoner. Vi snakker om påstander som innebærer «produksjon» av foreldreløse barn, korrupsjon, kynisk barnehandel og forfalskede statlige dokumenter. I Norge har flere voksne adopterte i årevis stilt spørsmål rundt adoptertes rettsikkerhet, og våre familiers. I 2022 begynte balle å rulle hos Bufdir, etter anmodning om granskning av adopsjonsfeltet fra organisasjonen Romantisert Innvandring. Og for nøyaktig et år siden ble avsløringer fra VG og Norge bak fasaden om ulovlige adopsjoner vippepunktet som fikk igangsatt vedtak om en uavhengig granskning av alle utenlandsadopsjoner i Norge.
Det skulle bare mangle at myndighetene så nærmere og mer kritisk på en praksis som helt tydelig har hatt for lite, eller for svak, kontroll. Det har vært en enorm lettelse å se at våre stemmer nå blir mer lyttet til, etter 17 år som aktivist. Samtidig mener jeg, og flere, at det nå må sikres i alle ledd. En av tiltakene er å stoppe utenlandsadopsjoner inntil granskningen er gjennomført.
Vi må vite hvor det er svakheter, hvem det er som kan profittere på utenlandsadopsjoner, og hvor godt rettsvern både barn og familier egentlig har slik praksisen gjennomføres i dag. Det kan det virke som Bufdir selv har innsett det samme når de anbefalte å stenge feltet midlertidig. Men, så kommer motforestillingene som perler på en snor. Adoptanter som frykter for at deres prosesser stopper helt opp, og drømmen om familiebygging blir et uferdig kapitel. De skyver fremfor seg mulige foreldreløse barn i ikke-vestlige land og formaner deres liv som ødelagt og fullstendig fortapt, om de ikke får blitt adoptert.
Adopsjonsformidlere sier de frykter konkurs om de må stoppe å hente barn. Og adopterte har tatt til orde i frykt for at deres livshistorier blir mørklagt av «det ensidige narrative» når det først går så langt at feltet stenger.
Jeg får et behov for å be om at vi tar et steg tilbake. For når ble adopsjon den eneste løsningen til angivelige foreldreløse barn? Andre land har også barnevern, fosterhjem, beredskapshjem, andre familiemedlemmer, institusjoner, barnebyer og frivillige organisasjoner som hjelper barn i nød. Og nei, ikke alle barn fanges opp av dette. Og dessverre er realiteten av mange barn i andre land både havner under dårlig kår og sulter. Dette er ikke nødvendigvis barn du og jeg ville fått mulighet til å adoptere uansett. Mange barn kommer aldri i en institusjon eller under et barnevern som tilrettelegger for å adopsjon. Hverken innad i eget land, eller ut av landet til for eksempel Norge. På barnehjemmet jeg bodde på var det flere som visste at de aldri ville bli hentet for adopsjon. Colombia har tatt vare på dem likevel. Nei, det er ikke ideelt å vokse opp uten foreldre. Men, det er heller ingen umiddelbar dødsdom. Å tro eller hevde noe annet er i beste fall kunnskapsløst.
Jeg har all medfølelse for sorg ved tapte (kanskje utsatte) drømmer og forhåpninger. Jeg er ikke hjerteløs. Klart det er kjedelig å bli sidestilt med mennesker som er utsatt for menneskehandel når en selv opplever sitt liv som en glede og lykke. Alle og enhver skal få eie sin historie. Den uavhengige granskningen handler ikke om lykke. Vi snakker om mulige juridiske og menneskerettslige brudd. Ulovlige og uetiske hendelser gjort under fanen «adopsjon».
Vi snakker om mulige juridiske og menneskerettslige brudd. Ulovlige og uetiske hendelser gjort under fanen «adopsjon».
Det kan nok være viktigere for meg, som har sett hvordan denne praksisen på uetisk vis har gitt min mor uopprettelige skader. Enn om jeg aldri hadde visst hvordan hennes reise var. Like viktig er det å avdekke om det er gjort rettslige feil, eller direkte lovbrudd, når min mor så hjerterått mistet sine barn over natta. Så når «min mors historie», og verre historier, dukker opp i et betydelige antall andre adopsjoner, da er det myndighetens ansvar å se nærmere på om vi snakker om en systemsvikt. Det skylder vi alle de familiene som rammes av adopsjon.
Personlig tenker jeg at det er verdt å granske en praksis der aktørene mener de ikke har økonomi til å drifte i en kortere periode UTEN å ha foreldreløse barn å formidle.
