Foto: narendramodi.in
I en æra preget av politikk som nærmer seg formen av en kvasireligiøs bevegelse, står demokratiet overfor en underliggende trussel som langt overskrider de velkjente farene ved uærlige politikere, korrupsjon, eller sosial og økonomisk ulikhet.
Den 22. januar markerte et spesielt viktig øyeblikk da Indias statsminister Narendra Modi innviet Ram Mandir i Ayodhya, et monumentalt nytt hinduistisk tempel tilegnet guden Ram. Modi, i en tilsynelatende rolle som en politisk høyprest for hinduismen, posisjonerer tempelet som et symbol på hans visjon for et “nytt India” – en visjon dominert av hinduistisk hegemoni.
Dette tempelet bærer med seg en dyp symbolikk, ettersom det er reist på fundamentene av en 1500-talls moské som ble revet i 1992 av hissige hindu-nasjonalister, egget på av Modis eget parti, BJP. Denne hendelsen vitner om en langvarig agenda fra BJP, mens den også kaster lys over sjåvinistiske undertoner som risikerer å marginalisere Indias over 200 millioner muslimer.
Sekulær India i endring
Dette står i skarp kontrast til den sekulære grunnloven som er Indias fundament, en verdi som ble ivaretatt av visjonære ledere som Nehru og Gandhi, som forstod farene ved religiøse konflikter i et mangfoldig samfunn.
Denne trenden er ikke begrenset til India. I USA viste Donald Trumps tidligere presidentskap hvordan politiske skikkelser kan oppfattes som messianske frelsere av sine følgere, med Trump som en “guddommelig utsending” ment å redde landet fra feminister, homofile, liberale eliter, immigranter, asylsøkere, og andre han og hans tilhengere anser som syndere. Trump betraktes som en martyr til tross for alvorlige anklager mot ham, forfulgt av de samme kreftene som bekjempet det gode.
Denne kvasireligiøse tilnærmingen til politikken stiller spørsmål ved grunnlaget for det liberale demokratiet, som er avhengig av konfliktløsning gjennom debatt og forhandling. Når politiske spørsmål blir sett på som absolutte sannheter, forsvinner rommet for kompromiss.
Når politiske spørsmål blir sett på som absolutte sannheter, forsvinner rommet for kompromiss.
Samme tendens i Europa
I Europa ser vi lignende mønstre, der politikere som Geert Wilders posisjonerer seg som forsvarere av den “jødisk-kristne tradisjonen”, samtidig som de fremmer en ekskluderende og ofte islamofobisk agenda. Dette representerer et farlig skifte bort fra demokratiske prinsipper, der en blanding av religion og politikk risikerer å underminere det sekulære grunnlaget for statlig styring.
Historien, samt lærdommer fra figurer som Nehru, Thomas Jefferson, og Abraham Kuyper, fremhever nødvendigheten av å holde religion og stat adskilt. Selv om den menneskelige åndelige søken er universell og tidløs, må politikken forbli sekulær for å sikre et inkluderende og demokratisk samfunn.
Den pågående økningen av messiansk politikk i dagens demokratier signaliserer ikke en styrking av kirken, men heller det motsatte. I vestlige demokratier, hvor tradisjonell religiøs autoritet har avtatt, søker nå folk nye frelsere i politikken, noe som har ført til en markant økning i høyrepopulismen. Dette indikerer at mens religion kanskje trekker seg tilbake fra det offentlige rom, fyller politisert religiøsitet tomrommet, og utgjør dermed det nye opiumet for folket.
