- Hva gikk galt med oss muslimer? - 11.06.2019
Les også:
Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil
Trenger islam reform?
Reformarbeidet i islam lever
Pennens krig er den sterkeste jihad
Reformønsker er et kjærlighetstegn
Islamist eller høyreradikal – Reform mot radikalisering nå!
Dialog – og viten om at all kunnskap kan slå feil
Omslaget til det første bindet av bokserien Vestens Idéhistorie(Cappelen Damm), skrevet av Christine Amadou, består av en illustrasjon av Thomas Le Myésier, som levde på midten av 1300-tallet.
Hvilken slags islam var det vi samlet oss rundt etter 11. september?
Frøene til reformasjon finnes i islams historie
Le Myésiers illustrasjon er en av tolv, som alle er laget til et filosofisk verk av Ramon Llull (1232-1316) fra Mallorca, som skildrer angrepet på «falskhetens tårn». I dette bildet ser vi Aristoteles som en ridder sittende på hesten Ratiocinatio (fornuften). Litt lengre bak i bildet finner vi en annen skikkelse, den muslimske filosofen Ibn Rushd eller Averroes (1126-1198) som sitter på hesten Imaginatio (fantasien). Han er holdt tilbake med reimer av en kardinal og sier: «Sokrates er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere!»
Var 11. september et vendepunkt?
Da jeg kom til Norge i 1988, var det ingen stor debatt om islam og muslimer. Jeg kan huske at det var få kvinner som gikk med hijab i Oslos gater, og ingen barn med hijab. Niqab hadde jeg bare hørt om, aldri sett noen kvinner hverken i Iran der jeg kom fra eller i Norge. De fåtall kvinner som gikk med hijab vekket ikke noe stor oppsikt. Muslimene som en minoritet hadde levd i Norge helt fra 1970-tallet, men debatten handlet på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet om innvandrere og innvandring til Norge, ikke muslimer. Jeg husker Arne Myrdal og hans organisasjon FMI (Folkebevegelsen Mot Innvandring). Jeg husker at på slutten av 1990-tallet fikk innvandrere med muslimsk bakgrunn mer oppmerksomhet. Jeg husker Carl I. Hagen og hans retorikk mot innvandrere fra muslimske land, men fortsatt langt ifra den debatten vi ser nå. Det var ingen debatt om hijab, niqab, burkini eller barnehijab. Så kom 11. september og retorikken endret seg raskt. Muslimene og islam kom mer i fokus. Amerikanerne, sammen med en rekke vestlige land, gikk til angrep på Afghanistan den 7. oktober 2001, som svar på terroren. Jeg husker da at de muslimske ekstremistene begynte å snakke om Vestens korstog mot islam. Jeg spør meg selv; var det da vi muslimene ble enda mer muslimer? Var det da vi mistet vårt mangfold og ble samlet under flagget islam som en gruppe? Og hvilken slags islam var det som samlet oss?
Jeg husker at det var en tendens i debatten til å definere oss muslimer som en gruppe, en primitiv, underutviklet, usivilisert masse, som var infisert med vold, terror og primitive følelser. Jeg husker hvor urettferdig det føltes for meg da. Jeg kunne på ingen måte kunne akseptere slike karakteristika av meg selv eller de muslimene jeg kjente rundt meg. Jeg husker ubehaget og jeg lurer på om det var noe som gikk galt med oss muslimer da? Vi ble enda mer opptatt av islam og det ble viktigere å være muslim for oss. Det ble mer hijab, flere moskéer og mer koranlesing. Det virket som om muslimene sa til verden: – Se vi er en sammensveiset gruppe, vår nasjonalitet og kulturelle arv er mindre viktig, det viktigste er at vi er muslimer. Ble vi engstelige eller sinte, eller begge deler, når vi merket skiftet i retorikken? Når vi så en rekke andre muslimske land bli angrepet av vestlige styrker, når vi så alle bildene av de sivile muslimene som ble drept? Når folk i Europa ble mer skeptiske til oss, når vi så at Palestina-Israel-konflikten ikke ble bedre m.m.?
Vi måtte finne på noe som kunne hjelpe oss mot denne kollektive angsten. Vi søkte trøst i religionen vår selvsagt. Da ble vi sammensveiset som en muslimsk gruppe. Kanskje vi tenkte slik; når europeerne ikke vil ha oss, så holder vi sammen som muslimer. Men hvilken islam søkte vi oss til?
Islamismens drømmesituasjon
Var ikke det post-11. septembriske klima en drømmesituasjon for islamismen som ga næring til politisk islam? Islamistene har alltid drømt om et stort, forent muslimsk samfunn; ‘Ummah’. Ettersom muslimene følte seg avvist fra Vesten, fra demokratiet, og siden muslimene mer enn noensinne hadde behov for gruppementalitet, kunne islamismen komme med sine budskap, symboler, sosiale bidrag, tilbud om gruppetilhørighet og drømmen om en islamsk stat. Ja, til og med herredømme over verden en dag i fremtiden. Gikk vi muslimer i en felle? Gikk Vesten i en felle? Ble vi manipulert til en forsterkende og destruktiv polarisering? Muslimene ble enda mer muslimer, Vesten ble enda mer engstelig for muslimene som nå var enda mer muslimer og prosessen fortsatte videre; velkommen til polariseringsspiralen! Hvis det er frykt og hat som driver oss til vanvidd, så vil jeg si, som psykiater, at frykt og hat svekker tenkning og refleksjon. De krever handling, ikke tenkning. Det paradoksale er at motgiften til frykt og hat er tenkning.
Islamsk korstog, ikke mot Kristendom og Vesten, men mot falskhetens tårn
Bildet av Le Myésier har så mange viktige budskap til oss muslimer. I dette bildet fører Ibn Rushd sammen med Aristoteles og kirken en kamp mot falskhetens tårn, i jakt på sannheten som er fanget i tårnet. Ibn Rushd, sammen med en rekke andre muslimske filosofer, stod for en retning i islam som appellerte til fornuft og tenkning og ikke bare religiøse overbevisninger. I motsetning til Al Ghazali (1058-1011) som la vekt på overtro og åpenbaring i islam, snakket Ibn Rushd om innsikt, fornuft og tolkning, og også om bruk av kreativitet og fantasi for å kunne komme til det sanne.
Tapte fornuften terreng mot overtro i muslimenes historie? Var dette tapet utgangspunktet for Hanbali-retningen, Wahabisme, Salafisme og andre bokstavtro retninger innenfor islam? Hvis vi kunne reise tilbake i tid til de første årene etter 11. september 2001, hva kunne vi muslimer ha gjort annerledes? Muslimene søkte seg tilbake til sin historie, sine røtter, som en forståelig reaksjon på sjokket, men ble vi lurt av islamistene? Fikk de oss, muslimer, til å satse på de bokstavtro skolene, overtro og imitasjon? Burde vi hente tilbake Ibn Rushd, Avecina, Rumi, Hafez, Khayam og en rekke andre muslimske stortenkere som la vekt på nytolkning, nyskapning, fornuft, utvikling, toleranse og kjærlighet? Kan de, sammen med de vestlige opplysningsfilosofene, bli våre riddere i korstoget mot falskhetens tårn?
I vinens speil
Jeg avslutter her med et dikt fra Hafez, den persiske poeten fra 1300-tallet. Diktet er hentet fra boken Hafez, I vinens speil, oversatt av Masha Vahdat og Erik Hillestad.
Å vinbærer! Send begeret rundt og by meg å drikke
for kjærlighet som fløt så lett har møtt motstand
Farg bønneteppet med vin, om den gamle vise mesteren byr deg,
For vandreren er ikke uvitende om stadiene på veien
