Æreskulturen i Italia
Æreskulturen er også dypt forankret i den vestlige kulturen. Men heldigvis har det skjedd mye i løpet av de siste femti årene. I Italia kunne for eksempel krenkede menn drepe kone, søster eller datter uten å bli straffet, fram til tidlig på 80-tallet.
Men veien til å anerkjenne æresdrap som en straffbar handling var lang og komplisert. Først måtte andre grunnleggende lover på plass. I 1968 ble utroskap fjernet som en straffbar handling. I 1970 kom skilsmisseloven, i 1975 familielovens reform som blant annet anerkjente barn født utenfor ekteskapet, og i 1978 abortloven. Til slutt, i 1981, ble loven vedtatt som stadfestet æresdrap som en straffbar handling.
I dagens Italia ser det ut til å herske en generell anerkjennelse av at æresrelaterte handlinger er forkastelige, og mediene er sterkt engasjert i å opprettholde oppmerksomheten mot seksualisert vold og vold i hjemmet.
Hvorfor står æreskulturen så sterk i Norge i dag?
I Norge har vi alle lover på plass, men disse ser ikke ut til å kunne forhindre spredningen av æresrelatert vold. Årsaken kan være at æreskulturen ikke har noe eierforhold til slike lover.
Medlemmene lever upåvirket av landets normer og regler i sin egen mikrokosmos, og det er denne underliggende dynamikken som vi må se nærmere på og forstå for å kunne oppnå forandring.
Æreskultur er en nådeløs maktkonstruksjon av dominans og underkastelse skapt for å sikre orden og samhold i storfamilien, som både er familie og stat. Storfamilien holdes sammen av et trangt tvangskorsett med normer og regler laget av stål. Disse forbanner alt som er annerledes, fritt, lekent og ukontrollerbart. Uskyldig nysgjerrighet, å blande seg med andre, å utforske sin seksuelle legning og seksualitet, betraktes som syndig og forkastelig. Å motsette seg storfamiliens og foreldrenes forventninger anses som dypt forræderi. Her straffes ikke bare den som begår slike handlinger, men også dens nærmeste familie.
En umenneskelig oppgave
Et slikt system strider mot vårt verdigrunnlag og er nødt til å skape konflikter. Ærekulturens isolerte bastioner er omringet av demokratiske strukturer som bygger på grunnleggende rettigheter for alle mennesker, uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn, nasjonalitet eller hvor i verden de bor. Barn som vokser opp i slike bastioner, har også et parallelt liv i demokratiets strukturer. Disse barna starter i barnehager, fortsetter i barne-, ungdoms- og videregående skoler som bygger på respekt, verdighet og mangfold.
For en belastning må det være å både underkaste seg storfamilien og samtidig kjenne på den frie, utforskende ånden som preger vestlig ungdom.
For en belastning må det være å både underkaste seg storfamilien og samtidig kjenne på den frie, utforskende ånden som preger vestlig ungdom. For å navigere mellom lojaliteten og kjærligheten (fordi den er også der) som de føler overfor foreldre og søsken, og kjærligheten og fellesskapet som de kjenner overfor venner, er de nødt til å spalte seg. Å spalte seg betyr at man utvikler forskjellige sider av selvet, der den ene finner seg til rette og makter å underkaste seg familiens strenge normer og regler, mens den andre kommer fram i møte med norske venner og kjenner på de samme behovene som dem.
Slik ungdom lever to parallelle liv som ikke kan forenes. De som klarer å bryte med familien mister en viktig del av seg selv, samtidig som de setter sine nærmeste i fare. Dette er en umenneskelig belastning, og når blod er trykkere enn vann, vender de tilbake.
Fanget i et æresnett av bindinger og følelser finnes det bare tapere
Både den undertrykte og den undertrykkende drives av en dyp underliggende angst – angsten for å ikke klare å komme seg ut av det på den ene siden, og angsten av å miste den undertrykte på den andre siden.
Norske medier har den siste tiden viet mye oppmerksomhet til æreskultur. De viser den forferdelige smerten mange er utsatt for og er tilsynelatende overrasket at mange trekker politianmeldelser tilbake og reiser tilbake til hjemmene de flyktet fra. Mediene ser ikke ut til å ta innover seg de bindingene og følelser som knytter slik ungdom sammen med sine familier.
Jeg ønsker at søkelyset rettes mer mot hvorfor det er slik. Slik jeg forstår det, finnes det flere faktorer som bidrar til dette. Når man vokser opp i hjem som er preget av kontroll og redsel, oppleves dette som kjent og normalt. Det er det man har vokst opp med. I tillegg har også autoritære og kontrollerende foreldre varme og omsorgsfulle sider, og det er disse sidene, samt storfamiliens felleskap, som ungdom som bryter ut vil savne. Lengselen hjem vil viske bort alle de vonde minnene og det som fikk dem til å bryte ut i første omgang.
Hva kan vi gjøre?
Jeg tenker at vi kan starte med å anerkjenne kompleksiteten. Det er viktig å finne nøkkelen inn i storfamiliens bastioner, lære dem å se på livet med våre briller, og skape trygghet, mening og verdighet. Dette er en omfattende prosess som berører alle livsfaser og medlemmer i storfamilien. Det er viktig å skape bånd ikke bare med barn og unge, men også med deres foreldre og besteforeldre, og dette bør skje på tvers av religioner.
