Foto: Unsplash
Denne uken har NRK skrevet at det er vanskelig å straffeforfølge foreldre som etterlater barna på koranskole i utlandet. Grunnen til at det er vanskelig å straffeforfølge dem, er fordi sakene ofte dukker opp etter at barna deres har blitt fra dem friheten og sendt til utlandet. Og at Norge har begrenset med rettslig samarbeid med land i Midtøsten og Afrika.
Noen av barna blir til og med bundet fast med kjetting slik at de ikke skal rømme fra koranskolen. Hvordan kan samfunnet forhindre frihetsberøvelse av barn og unge?
Må kunne ansvarliggjøre foreldrene:
De blir sendt til foreldrenes hjemland, satt i kjetting, tvunget til å bo hos en fremmed familie, for så å gå på koranskole, mens foreldrene kan leve frie liv i Norge. Få av sakene blir etterforsket og enda færre saker ender opp med at foreldrene får en dom. Det må vi som samfunn gjøre noe med.
Selv om barna blir tatt med til land som Norge ikke har rettslig samarbeid med, så finnes det muligheter for å kunne jobbe med samfunnsaktører i hjemlandene til barna.
Selv om barna blir tatt med til land som Norge ikke har rettslig samarbeid med, så finnes det muligheter for å kunne jobbe med samfunnsaktører i hjemlandene til barna. Rettsvesenet og samfunnet svikter barna som blir utsatt for omsorgssvikt når man lener seg tilbake med unnskyldningen om at Norge ikke har rettslig samarbeid med Somalia og andre land. Her bør regjeringen og utenriksdepartementet jobbe for å bedre samarbeidet med land hvor man vet at barn og unge blir sendt til mot sin vilje. Ved et sterkere samarbeid kan man skaffe nok bevis for å straffeforfølge foresatte, og man kan jobbe preventivt for å forhindre at barn og unge blir værende i utlandet mot sin vilje.
Foreldre som sender barna til sine hjemland, gjør det ofte i god tro om at barna blir bedre mennesker etter å tilbragt tid foreldrenes hjemland. Men konsekvensene kan være at barn og unge opplever utenforskap i det norske samfunnet fordi de har tilbrakt barndommen i utlandet, ofte mot sin egen vilje. Derfor bør foreldrene, allerede i voksenopplæringen, få nok erfaring og kunnskap om konsekvensene ved å sende barn til utlandet mot sin vilje; Foreldrene må vite at de kan bli straffeforfulgt i Norge og at de kommer til å bli ansvarliggjort for sine handlinger.
Svikt i integreringen:
Strenge lover er til dels til for sette normer i samfunnet. Lovovertredelser fører som regel til konsekvenser i form av bøter og/eller fengsling. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) skriver at det å bli etterlatt eller tilbakeholdt i utlandet, er en alvorlig form for negativ sosial kontroll. Likevel skriver de ikke noe om strafferammen eller konsekvensene av slik kontroll, noe som er en del av problemet. Innvandrere må kunne få kunnskap om strafferammen for slike lovbrudd.
Bedre integrering kan føre til at foreldre forstår, deltar og blir en del av det norske samfunnet. Integrering starter med at vi som samfunn stiller krav til innvandrerne; krav til å delta på voksenopplæringen, krav til å lære seg norsk, krav til å kunne forstå norske lover og regler. Men hvordan kan innvandrere forstå norske lover om de ikke har fått nok kunnskap fra voksenopplæringen?
For å styrke integreringen, så må man styrke antall timer med samfunnskunnskap i introduksjonsprogrammet, et program innvandrere må gjennom de første årene de er i Norge. Antall timer med samfunnskunnskap er 50 timer, altså litt over en arbeidsuke. Dette er beskjedent antall timer, og bør kunne utvides slik at man lærer mer om lover, regler, normer i det norske samfunnet.
Vi må ansvarliggjøre foreldrene for deres handlinger, og foreldrene bør få kunnskap om konsekvensene av negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og frihetsberøvelse.
