Foto: Pixaby
I sitt tilsvar i Aftenposten på Christopher R. Fardans kronikk om æreskultur og islam hevder Frp-leder Sylvi Listhaug at sosial kontroll og æreskultur er knyttet til islam.
Jeg mener at Listhaug glemmer en viktig nyansering. Aæreskultur og sosial kontroll er nemlig ikke bare knyttet til islam. Et godt eksempel for dette er Italia. Siden 1946 er Italia et parlamentarisk demokrati, men æresdrap og såkalt reparerende ekteskap ble ikke avskaffet før i 1981. La oss se på Italia for å forstå den underliggende dynamikken og lære hvordan gripe tak i denne sammensatte problemstillingen, som i kjernen ligner på vold i nære relasjoner.
Kvinnens ære i Italia
Gjennom tiden var kvinnens ære knyttet til kvinnens seksualitet. Kvinnens ære var intakt så lenge hun beholdt jomfrueligheten fram til bryllupsnatten og levde i monogami etter det. Æren til en ugift jente eller kvinne som ble voldtatt eller hadde samleie, kunne reddes med et såkalt reparerende ekteskap. Dersom dette ikke var mulig fordi personen som krenket jentas ære var gift fra før, så kunne de mannlige familiemedlemmer til den krenkede jenta hevne seg i ytterste konsekvens med drap.
Æresbegrepet var dermed dypt forankret og tillot ellers juridisk straffbare handlinger. Det edle formålet med å opprettholde familiens ære, og det tilhørende sosiale trykket, rettferdiggjorde både vold og drap. Seksuelle overgrep kunne slettes dersom voldsutøver giftet seg med fornærmede, som i de fleste tilfeller var mindreårig. Dette kan bare forstås i lyset av daværende kvinnesyn og familiens rolle. Kvinnen var objektivisert. Hun ble først eid av familien og deretter av ektefellen, og det lå en underliggende forventning om at hun underkastet seg dem. Ved å ha blitt voldtatt eller hatt frivillig samleie før ekteskapet, ble hun ikke lenger ansett som «ren». Hun hadde mistet muligheten til å finne en mann som ville gifte seg med henne, og ble gjenstand til ubehagelig sladder. For en skam både henne og familien! (Æresdelikt og reparerende ekteskap i Italia)
Hvordan frigjorde Italia seg fra dette undertrykkende og uverdige kvinnesynet?
Det var ikke før i 1981 at Italia avskaffet både æresdrap og reparerende ekteskap, de siste rettslige levningene av et system som bygget på å objektivisere, eie og underkaste kvinner. En viktig hendelse i denne sammenheng er historien om den unge Franca Viola, en kvinne på Sicilia som var den første italienske kvinnen som nektet å inngå et reparerende ekteskap. I slutten av desember 1965 ble attenårige Franca bortført av sin tidligere kjæreste, Filippo Melodia.
Han holdt henne fanget i åtte dager, voldtok, mishandlet og sultet henne ut. På nyttårsdagen ble Francas far kontaktet av Filippos slektninger som foreslo det såkalte «forliket», dvs. reparerende ekteskap. Men den unge kvinnens familie samarbeidet med politiet. De aksepterte forslaget fra Filippos familie og fikk ham arrestert. Ved rettsaken et år senere klarte forsvaret ikke å bevise at Franca Viola hadde samtykket til den forferdelige hendelsen hun hadde vært offer for. Franca Violas historie var starten på en gradvis innføring av en rekke tiltak for å beskytte kvinner i den italienske lovgivningen. I 1996 kom «Loven mot seksuell vold», som fastsetter at seksuell vold ikke lenger er en forbrytelse mot samfunnsmoralen, men en forbrytelse mot personen. (Franca Violas historie)
Hva kan vi lære av dette?
Det er viktig å fortsette å sette søkelyset på tematikken og være tydelig på at menneskeundertrykkende holdninger og handlinger ikke hører hjemme i dagens Norge. Eksemplet fra Italia viser betydningen av å involvere hele familien i slike prosesser. Det at Francas familie trosset æreskulturen, var gnisten som startet arbeidet for kvinnens rettigheter i Italia. En prosess som tar tid.
I Norge ser vi også at dette tar tid og er komplisert. En hatefull retorikk gjør det ikke lettere. Men også her finnes det lyspunkter, spesielt når foreldrene til personer som har delt sine umenneskelige historier, står fram og unnskylder seg, slik foreldrene til Abid og Abida Raja nylig gjorde. Denne familien har forsonet seg, og vil forhåpentligvis inspirere andre.
