Foto: Ahmed Al-Kabariti
Snart hilser vi på vinteren på nytt. En hemmelighet sunget til meg av trekkfuglene mens de danset over den gamle togstasjonen på Heimdal. Mens jeg ventet tålmodig på at den røde mannen skulle bli grønn, kunne jeg fra mitt ståsted se hele flokken høyt oppe i himmelen. De var et sammensveiset fellesskap av fjærkledde skapninger med vinger. Å, som jeg misunnet dem. Det jeg ikke fikk med meg, var de trekkfuglene som ikke likte å danse. De som valgte å holde føttene på bakken.
Fra begynnelsen fløy de organisert sammen og dannet en majestetisk V på horisonten, men etterhvert mistet de formasjonen og ble til en mektig, mørk sky som omfavnet himmelen.
Hvor vandret de, med stjernene som eneste veiviser? Spurte de seg selv det samme spørsmålet mens de gløttet ned mot oss? Om bare jeg kunne låne deres øyne for en dag, slik at jeg kunne se det de ser. Fra deres perspektiv er vi et dysfunksjonelt maursamfunn som mangler sin dronning, vi vandrer uten mål.
Da jeg var yngre, fortalte mamma meg at når vi dør, drar vi opp til Behesht for å bli gjenforent med Allah. Jeg turte aldri å tro på det, for det er et fellesskap jeg aldri har følt en tilknytning til, uansett hvor hard jeg prøvde å tro. Som i et evig teaterstykke spilte jeg med.
Jeg var en vakker skuespillerinne som fremførte på en scene laget av luft. Noe endret seg i replikkene mine. I akt tre så jeg opp på himmelens mørke lerret, mens den grønne mannen blinket i sidesynet mitt og jeg følte kropper dulte borti meg. Jeg så på alle de fuglene som fløy sammen, på deres vinger bar de med seg 4100 uskyldige sjeler. Et felleskap av sjeler som tilhørte barn som ble gravd opp fra ruinene i Gaza. I dette lille øyeblikket, trodde jeg på mammas historie. Jeg trodde på Gud.
Nå tror jeg på han igjen.
Jaha…Hvorfor?
Fordi jeg trenger hans hjelp igjen.
Hva gjør du etter at han har hjulpet deg?
Da tror jeg ikke på han lenger.
Foran meg ligger det et kaos av mine egne replikker, et rot jeg selv har skapt.
“Du kan ikke lyve for alltid” sa de.
Jeg svarte enkelt “Jeg lyver ikke, jeg opptrer!”
Hjemme opptrer jeg som jenten med krummet nese.
Morsinstinktet er der allerede, selv om kroppen hennes ikke klarer å gjenkjenner smerten av å føde. Blodet som strømmer i hennes årer, er som en elv av gamle tradisjoner, kultur og historie som bærer hennes mors arv.
Nå må hun bygge en demning, hun må la hver eneste dråpe i elven tørke opp.
Hvorfor?
For å beskytte arven.
Hvorfor?
Fordi elven har blitt forgiftet!
Kontaminert!
Av hva?
Innflytelsen av det andre livet.
Et liv som tilhørte en annen karakter jeg spiller, det er henne mine klassekamerater skjenner.
Hun ble født med ski på beina. På fredager nyter hun fredagstaco og tilbringer helgene på hytta i Oppdal. Hun skriver uanstrengt om forandring, uten frykt for konsekvenser. Bak lukkede dører, når det ikke er et publikum tilstede, er hun luft. Jeg tilhører ingenting.
Ikke skuespillerinne.
Ingen løyner.
Ikke land.
Ingen kultur.
Ikke etnisitet.
Ingen religion.
Ikke felleskap.
Ingen russegruppe.
Ikke vennegjeng.
Ingenting.
Dette ser du ikke, kjære publikum, du ser oss aldri slite med å leve dette dobbeltlivet. Med mindre du har lånt øynene til en trekkfugl.
Av Dunya Hosseini
