Foto: Lechenie Narkomanii
Språk er makt
Språk er makt. La oss bruke denne makten til å finne et nytt begrep som kaller æreskultur for det den faktisk er. Siden antikken har noen av menneskehets mest nedbrytende sider vært pakket inn i denne misvisende eufemismen. Den har fått slike handlinger til å virke finere og har bidratt til å unnskylde dem. Ære er nemlig utelukkende positivt ladet, og brukes til å beskrive ord som anseelse, moralsk verdighet, personens gode navn og rykte (Ære i snl). Men æresrelatert vold, æresvold og æreskultur er utelukkende negative handlinger og kan ikke rettferdiggjøres på noen måte.
Innflytelsesrike media må slutte å forsere et skille mellom ‘oss’ og ‘dem’
For å lykkes er det også viktig å slutte å manipulere offentligheten. Her tenker jeg spesielt på landets kanskje mest innflytelsesrike aviser og TV-kanaler som Aftenposten og NRK. Begge har laget omfattende reportasjer om æreskultur, med nærmest utelukkende fokus på muslimske miljøer.
Dette har skapt en forståelse av at fenomenet ser ut til å være begrenset til disse miljøene, og er knyttet til islam, i stedet for å forstå det som et produkt av individets egen tolkning av islam. En slik misvisende forenkling er både islamofob og begrensende. Ved å konsentrere seg om en bestemt menneskegruppe som tilhører et annet trossamfunn og som kommer fra tredje-land, skapes det et skille mellom ‘oss’ og ‘dem’. Disse gruppene blir da de som skal dømmes for sitt umenneskelige kvinnesyn. Men slike nedbrytende handlinger forekommer i alle slags miljøer, som til tider er forankret i patriarkatet, i et snevret kvinnesyn og mangel på utdanning.
Men det skjer også i møblerte hjem, i de beste strøk. Når det skrives om slike voldelige hendelser i nære relasjoner i norske media, kan man sitte igjen med inntrykket av at det dreier seg om enkelte episoder gjennomført av psykisk ustabile og stressede menn – krenkede menn med en ulykkelig barndom. Den stakkars overgripende mannen, som selv er et offer av sin egen triste oppvekst. Språket er mer forståelsesfull, og tonen mindre anklagende.
Aftenposten har laget en serie om vold i nære relasjoner, der de beskriver norske kvinners protester mot vold og partnerdrap, samt hvordan psykologer arbeidet med voldelige menn. Disse menn beskrives som krenkede individer med omsorgstraumer, iført en voldelig macho-fasade som gjorde dem til monster som et resultat av sin egen hjelpeløshet. Fokuset forskyves fra det skadelidende offeret til den stakkars voldsutøveren. Ikke misforstå meg. Det er bra at voldsutøveren mottar faglig hjelp for å forstå og gjøre bukt med sine handlinger. Men vi bør ikke glemme skadene som bli påført offeret.
Det som disse mennene ser ut til ha til felles med menn i æresdominerte miljøer er det utpregede kontrollbehovet over kvinnen. Kvinnen fratas sin egen vilje og hun brytes ned på en systematisk måte. Ifølge tall fra Aftenposten var 43% prosent av drapene i 2023 begått av nåværende eller tidligere partner eller kjæreste (drap 2023) og justisministeren kom med en oppfordring til menn som begikk vold om a søke hjelp, fordi de gjorde noen andre veldig, veldig vondt.
Veldig, veldig vondt er en vag underdrivelse
Vold i nære relasjoner preges av systematisk fysisk og psykisk grenseoverskridelse, der voldsutøveren hjernevasker offeret, og noen ganger ender det med partnerdrap. Justisministeren er forsiktig i sin ordbruk. Det er uforståelig for meg at hun beskriver slike forkastelige og straffbare handlinger, som i de fleste tilfeller medfører vedvarende skader for offeret, som noe som gjør noen andre veldig, veldig vondt.
Vold er vold og bør behandles likt
Det er på tide å likestille æreskultur med vold i nære relasjoner. Begge er destruktive og helseskadelige for de berørte. Ofrene i begge leire strever med å bryte ut, anmelde overgriperen, bli trodd og få oppreisning. Dette må det bli slutt på. Det finnes ikke ‘oss’ og ‘dem’, men det er ‘vi’ – vi som lever i et samfunn der både æreskultur og vold i nære relasjoner er to lignende og like forkastelige fenomener.
