- Ja, ytringsfriheten er truet - 24.04.2024
- Slik forsvinner Gazas 22.000 drepte kvinner og barn - 10.03.2024
- Rasisme, woke og fantasi - 02.01.2024
Ytringsfriheten i Norge er under sterkt press. Men de som best klarer å kneble andres ytringsfrihet, er påfallende ofte de som selv roper høyest om at de selv er offer.
Se bare på det nå nedlagte nettstedet Resett og dets mangeårige styreleder Mikkel Dobloug. I september 2017 ble bloggen Resett lansert som en norsk kopi av Trump-rådgiver Steve Bannons ytterliggående nettside Breitbart News. Utad var det Helge Lurås som frontet Resett, men da Dagens Næringsliv avslørte hvordan milliardærer prøvde påvirke norsk politikk i det skjulte, ble investor og styreleder Dobloug omtalt som Resetts «grunnlegger».
Resett ble stadig mer ytterliggående under styreleder Doblougs ledelse. Nettstedet diktet opp en pensjonert industriarbeider som postet utdrag fra manifestet til den høyreekstreme terroristen og barnemorderen Anders Behring Brevik. På niårsdagen for terroren 22. juli la en av Resett profilerte skribenter ut et profilbilde av Breiviks påståtte nettverk, «Knights Templar».
Da en høyreekstrem terrorist, inspirert av Breivik, drepte over 50 kvinner, barn og menn i en moské på Christchurch i New Zealand, flommet støtteerklæringene inn på Resetts nettsider. Høyres kunnskapsminister Jan Tore Sanner fortalte at han ble «fysisk kvalm» og måtte «ta pauser» da han fikk lese hva som ble publisert på nettsidene som Dobloug var styreleder for. Høyre-statsråden kunne ikke skjønne at publiseringen kunne være lovlig.
Da hadde allerede statsminister Erna Solberg kalte Resetts langvarige hetskampanje mot en norsk poet for «forkastelig». Mens tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet kort tid etter oppstarten skrev til Dobloug om et annet Resett-overtramp: «Det er jo presseetisk helt vanvittig.» Styreleder Dobloug svarte da til Clemet: «Er det det?»
Nylig vakte det oppsikt da det kom frem at Fremskrittspartiet har invitert nettopp Dobloug til å holde 17. mai-tale på Bjørnstjerne Bjørnsons grav. Som en kontrast til Dobloug kjempet Bjørnson, som i Dreyfussaken, mot rasisme. Og skandinavisten Bjørnson skrev i Verdens Gang i 1900 at «nasjonalisme (‘imperialisme’, ‘antisemittisme’ osv. er bare underavdelinger)» er «den gamle romantikk i krigsrustning – den farligste fiende som den moderne ånd nå har».
Typisk nok blir det ingen debatt om at 17. mai-komiteen lar Resett-grunnlegger Dobloug få holde tale på Bjørnsons grav. Men nå viser det seg at man ikke engang skal få lov til å spøke med den absurde situasjonen. For reaksjonene ble sterke da komiker Bård Tufte Johansen uttalte følgende på NRKs humorprogram «Nytt på Nytt» 12. april:
«Tidligere Resett-investor skal holde 17. mai-tale i Oslo. Ja, for det er barnas dag, men det er også nynazistenes.»
Uttalelsen viser altså til at Resetts grunnlegger Dobloug i flere år skapte en plattform for Breivik-tilhengere, rasister, nynazister og støttespillere av høyreekstreme massemordere.
Men hva får så Dobloug seg til å påstå på egen Facebook-side? Jo, han fremstiller seg selv som offer: «Da har jeg blitt kalt nynazist av Bård Tufte Johansen i Nytt på Nytt.» Og han fikk så presset frem en beklagelse fra NRKs Charlo Halvorsen.
Hos Nettavisen blir tittelen så: «Ble kalt nazist i beste sendetid – NRK ba om unnskyldning.»
Men verken Nettavisen eller de andre klikkavisene gjengir sitatet korrekt. Og de unnlater også å gi informasjon om at Doblougs Resett gjennom flere år jo nettopp gjorde hver dag til en 17. mai-fest for nynazister og likesinnede på nett. Situasjonen blir ikke mindre absurd når “Nytt på nytt” uken derpå, 19. april, vitset med å kryssklippe et naziflagg på en hytte med Bård Tufte Johansens uttalelse om at det er “lett å se” når sjefen Charlo Halvorsen – mannen til tidligere SV-leder Kristin Halvorsen – er på hytta. Uten at SV-folk gikk av skaftet av den grunn.
Mikkel «Resett» Dobloug-saken viser hvilken hårsår offermentalitet ytringsfrihetsfundamentalistene ofte besitter. De som hyppigst hevder ytringsfriheten er truet, er som regel de som har fått kritikk av radikale studenter eller av noen på X/Twitter. Og påfallende ofte er det de som minst tåler at andre bruker ytringsfriheten sin til å kritisere dem selv. Vi så dette allerede for over et tiår siden med Frp-toppen Christian Tybring-Gjedde. Han ble sykmeldt i flere uker og måtte ha enormt med medlidenhet etter at Eivind Trædal hadde skrevet en kronikk der han brukte ett sitat fra Frp-toppens kronikk.
Da NRKs radioprogram «Salongen» lagde satire av Asle Tojes uttalelser om flyktninger til Europa, reagerte han med boikotttrussel. Han fikk han støtte fra professor og tidligere KrF-statsråd Janne Haaland Matlary i en boikottkampanje mot hele NRK som institusjon. Humoren i «Salongen» ble kalt «sjikane».
Og da Dagbladet sommeren 2017 brukte et bilde av Kjetil Rolness for å illustrere en tekst som blant annet siterte ham selv, ble han dypt fornærmet og nektet uttale seg til avisen der han selv var spaltist (red. anm.: Herbjørnsrud skrev Dagbladet-teksten. Rolness begynte fra mars 2019 å skrive for Aftenposten isteden).
Dobbeltmoral
Vi ser en lignende dobbeltmoral nå etter at Subjekt-redaktør Danby Choi skrev på Facebook 9. april: «Jeg har fått æren av å holde hovedtalen på 17. mai, og bekranse Henrik Ibsens grav, på oppdrag fra Oslo kommune. Større blir det jo nesten ikke.»
Men Choi har fått vite at han ikke skal holde «hovedtalen» på 17. mai. Han er snarere invitert av Høyre for å holde en av flere taler i byen den dagen. Like fullt står posten der urettet. Flere har kommet med reaksjoner mot at nettopp Subjekt-redaktøren inviteres til en slik tale. TikToker Anine Olsen startet underskriftsaksjonen: «NEI til at dem som offentlig støtter voldtektsmenn skal holde tale på 17. mai i Oslo».
Chois navn ble altså ikke nevnt i opproptittelen. Men noen følte seg truffet. I november måtte han beklage at han deltok i en video med en mann som er dømt for seksuell omgang med en mindreårig. Choi har gjennom flere år også forsvart en nå voldtekstdømt mann.
M24-redaktør Cornelia Kristiansen oppsummerte saken slik, etter en nok en parodisk artikkel og beklagelse fra Subjekt:
«Hvor lenge kan Choi fortsette å være lemfeldig med detaljer og fakta? Hvor lenge kan man sitte i styret til Oslo redaktørforening, uten å lære seg faget som faktisk gjør deg til redaktør? Om Choi synes det er ubehagelig at mange kaller Subjekt en blogg, bør han lære seg det journalistiske håndverket bedre.»
Men istedenfor å ha legge opp til et liberalt og frisinnet ordskifte om det eventuelt burde være noen minstekrav for å bli 17. mai-taler i hovedstaden, gjør flere selverklærte ytringsfrihetskjempere seg til forkjempere for å kneble kritikken av mektige menn.
Blant dem er krimforfatter Anne Holt, tidligere Ap-statsråd. I et innlegg hos Nettavisen påstår Holt at kritikken mot Subjekt-redaktøren er «et forsøk på forhåndssensur». Privatpersonen og TikToker Anine Olsens kritikk av offentlige voldtektsmenn-støttere stemples slik av den mektige krimforfatteren og tidligere justisministeren: «Det er dessuten et slags forsøk på forhåndssensur, noe som ikke skal finne sted i kongeriket Norge.»
«Ytringsfrihetskjemperne» beskytter hverandre
Akkurat. Slik ser vi igjen hvordan de mektige «ytringsfrihetskjemperne» beskytter hverandre mot kritikk, selv fra en skarve sivil påvirker (influencer).
Vi så noe lignende i slutten av oktober, da artist Magdi Omar i Karpe kritiserte VGs daværende politiske redaktør Hanne Skartveit for hennes ukritiske gjengivelse av propaganda fra Israels Netanyahu-regjering, som nå er under etterforskning for folkemord. Tross alt hadde Skartveit vært på en israelsk militærbase og ukritisk videreformidlet fremstillingene hun ble gitt der.
Men da Magdi kom med slik kritikk av ubalansert fremstilling i Norges største avis, fikk han sitt pass påskrevet av Redaktørforeningens Reidun Kjelling Nybø. Hun gikk i en kommentar i Aftenposten ut mot Magdis Skartveit-kritikk, der hun anklaget ham for «manglende forståelse av hva journalistikk er».
På nedlatende vis ga Redaktørforeningen slik beskjed om at selv ikke Magdi Omar anses som meningsberettiget til å kritisere Skartveit, fordi han ikke skal vite hva en kommentarartikkel er (sic!). Slik hjelper norske mektige ytringsfrihetsforkjemperne hverandre, ved å skjerme meningsfeller og kolleger mot kritikk fra «utenforstående».
For å svare på urimelighetene, måtte Magdi måtte da selv skrive et svar i Aftenposten for å fortelle hvordan han vokste opp med å hjelpe sin journalistfar med å skrive maktkritiske artikler mot regimene i Midtøsten:
«Snart 25 år senere, like mange i norsk offentlighet og et par år i Ytringsfrihetskommisjonen, føles det veldig surrealistisk å få beskjed av Reidun Kjelling Nybø, generalsekretær i Norsk redaktørforening, om at jeg ikke forstår forskjellen på nyhets- og meningsjournalistikk.»
Etter dette ble det stille fra Nybø. Men vi vet at Redaktørforeningen har for vane å slenge ut absurde anklager mot sine kritikere (se Herbjørnsruds Utrop-tekst «Slik hjelper pressen Resett, HRS og Document», del I).
Vi står nemlig overfor et demokratisk problem når ytringsfriheten synes mest å skulle gjelde for de rike (jamfør Dobloug og hans Resett-milliardærvenner) og mektige (som redaktører og eksstatsråder). Mens de samme partene bruker sine plattformer for å latterliggjøre, feilgjengi og utestenge maktkritiske røster.
Vi har sett en skremmende utvikling i USA, hvor republikanerne de siste årene har forbudt en lang rekke bøker på skoler og biblioteker: Tilfeldigvis er disse bøkene skrevet av, heller handler om, antirasister, mørkhudede, skeive, muslimer eller maktkritikere – slik PEN America påpeker.
Vi ser det på internett: En Human Rights Watch-rapport fra desember viser hvordan palestinske stemmer systematisk sensureres av Facebook og Instagram. Vi ser det i Tyskland, hvor selv den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis 12. april ble nektet innreise til landet for å delta på en propalestinsk konferanse, slik Klassekampens redaktør Mari Skurdal påpeker under tittelen «Mørk dag for ytringsfriheten».
Kansellering
Selv den verdensberømte, kinesiskfødte kunstneren Wei Wei opplever å bli kansellert hvis han tar opp situasjonen for palestinerne – som har vært dypt undertrykket siden opprettelsen av staten Israel våren 1948. I november ble han kansellert fra Lisson Gallery i London fordi han svarte på en tweet om den israelske staten. Wei Wei forteller til Sky News at dagens palestinske sensur i Europa og USA minner ham om situasjonen under Mao i hans barndoms Kina.
Ikke bare propalestinske stemmer forsøkes knebles. I Norge ser vi at forfatter Tinashe Williamson nå i april måtte ha vakthold da hun holdt foredrag i Ålesund. Det kom truende, rasistiske utspill mot henne i forkant. Slikt er den reelle ytringsfrihetstrusselen.
I tidsskriftet Prosa nr 1-2024, redigert av forfatter og poet Guro Sibeko, kan vi finne en treffende beskrivelse av hvordan ytringsfrihetskneblerne på stillfarende vis klarer å kneble det frie ordskiftet. Her tar nemlig forfatter Siri Broch Johansen for seg den siste boken (Woke, Res Publica) av Minotenk-nestleder Lisa Esohel Knudsen. Og Johansen påpeker det paradoksale og illustrerende i at Knudsen må utydeliggjøre sin egen stemme:
«Paradoksalt fordi forfatteren ønsker å være tydelig. Illustrerende fordi det er dette woke-stempling og begreper som identitetspolitikk fører til – man begrenser seg sjøl, man snekrer seg inn i sitt eget forminska ytringsrom. Jeg kjenner dette godt igjen. Det foregår en rein kommentarfeltkrig rundt alle samiske rettigheter – også rettigheten til å erklære sin egen eksistens. Det er jeg orker å delta. Jeg vet jo hva trollene kommer til å si.»
Er det slik vi skal ha det? Hva gjør dere i Fritt Ord (direktør Knut Olav Åmås)? I Norsk PEN (styreleder Ann-Magrit Austenå)? I Norsk Presseforbund (styreleder Hege Fagerheim, NJ)?
I Prosa oppsummerer Johansen dagens norske ordskifte slik:
«Mottakeren av rasisme må holde seg rolig. Mottakeren av urett kan ikke gjøre urett. Mottakeren av usakligheter må holde seg saklig, for ingen blir mål så nøye som hen. (…) For hvis du tilhører majoriteten, hvis du målbærer majoritetssynet, kan du tillate deg å rope, gråte, si ufine ting, stemple den andre – og diverse annen ufin oppførsel. Du har makt, så du vil bli tilgitt og forstått.»
Dessverre synes Siri Broch Johansen godt å ha oppsummert det norske ordskiftet anno 2024. Kort sagt: Ytringsfriheten i Norge synes mer truet enn på lenge.
