Når jeg sammenligner meg selv med de etnisk norske i samme alder, opplever jeg at vi er veldig forskjellige

Åpne armene dine og inkluder meg. Vær ekstra tålmodig med meg. (Illustrasjonsfoto)
Foto: Henrik Kreilisheim
Jeg prøvde i enhver sammenheng, foreldremøter, arbeidsmøter, fester og lignende, å integrere meg i deres samtaler og historier. Det var rett og slett kjedelig.

De som flyktet til Norge i voksen alder, virker ofte kjedelige for de som er opprinnelig norske i samme alder. For meg selv, jeg flyktet til Norge i en alder av over 30 år. Jeg har opplevd hele barndommen, ungdommen og til og med en god del av voksenlivet mitt i Kurdistan/Irak. Når jeg sammenligner meg selv med de etnisk norske i samme alder, opplever jeg at vi er veldig forskjellige.

I tillegg til forskjellene i utseende har vi forskjellig smak, stil, tankegang og til og med forskjellige interesser.

Jeg er av natur nysgjerrig og liker å forstå andre. Jeg synes det er veldig vanskelig for en fremmed å tilpasse seg i et nytt samfunn. Om jeg tar meg selv som et eksempel og sammenligner meg med en av mine norske kolleger: Vi vokste opp i samme tid, men i forskjellig geografi og værforhold, fra forskjellige familier og med forskjellige oppdragelsesmetoder. De husene vi levde i, de skolene vi studerte ved, de tv-kanalene vi så, musikken vi hørte på, til og med maten vi spiste og drikken vi inntok, var helt forskjellig. Det vil si at det ikke er noe rart at vi virker veldig kjedelige for hverandre.

Siden 2007 har mine kontakter med de opprinnelige norske voksne økt. Jeg hadde kontakt med foreldrene til barna som gikk i samme klasse som mine egne barn. Jeg ble kjent med noen andre foreldre gjennom aktiviteter og idretter etter skoletid. I tillegg hadde jeg kolleger de siste ti årene, til og med i dag, gjennom arbeid i private og offentlige sektorer.

Jeg prøvde i enhver sammenheng, foreldremøter, arbeidsmøter, fester og lignende, å integrere meg i deres samtaler og historier. Det var rett og slett kjedelig. Kjedelig fordi jeg ikke forstod hva de snakket om. Selv om jeg forstod språket, kunne jeg ikke alltid forstå hva samtalene handlet om. Noen ganger lo de, og jeg måtte le også uten at jeg hadde noen grunn til det. Andre ganger lyttet de nøye med åpen munn til den som fortalte, og da måtte jeg vise like mye interesse for fortelleren. De snakket om barndommen sin, som jeg aldri opplevde. Lekene deres, som jeg aldri lekte med. Barne-TV-seriene de så, som jeg aldri så. Musikken de hørte på, som jeg aldri hørte på.

De snakket om ungdomstiden, som jeg heller aldri opplevde i Norge. De snakket om eventyrene sine der jeg ikke var en helt. De snakket om risikoene de tok, og jeg var ikke en av dem som overlevde. De snakket om første reise, første inntekt, første jobb, første sex, første partner, første… og første… og første… Jeg eksisterte ikke i noen av disse.

Jeg har også mye å fortelle. Jeg har en fin barndom å snakke om. Jeg opplevde også mye som ungdom. Jeg tok mange risikoer. Jeg hadde mange eventyrer. Jeg gikk på turer. Jeg forelsket meg. Jeg har rett og slett mye å fortelle om.

Men ordene mine er like kjedelige for dere som deres er for meg. Det største spørsmålet her er om jeg er en viktig del av det norske samfunnet eller ikke? Jeg er sikker på at alle vil svare med et stort ja. Fordi jeg eksisterer her i Norge. Jeg er far og mor til norske barn. Jeg har et ansvar i samfunnet og lever under den norske paraplyen.

Gi meg rom, spør meg, lytt til det jeg forteller. Vær flink til å forklare det du forteller. Forklar eventyrene dine, og spør om mine også. Åpne armene dine og inkluder meg. Vær ekstra tålmodig med meg.