- Har du hørt om folkemordet på tamilene? - 18.05.2024
FNs folkemordkonvensjon definerer et folkemord som et tilfelle der drap (eller andre spesifiserte voldelige handlinger) er begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan.
Tamilene i Tamileelam opplever fortsatt folkemord selv etter at våpnene er blitt lagt ned. Antallet 169 796 står for liv som gikk tapt i den siste fasen av krigen på Sri Lanka i 2009, men den srilankiske staten med sjåvinistiske trekk holder fortsatt på med et systematisk folkemord siden 1948.
Det er rimelig å anta at det samlede tapet av liv er betydelig høyere enn det som er rapportert, da det ikke tar med i betrakting de som har blitt ofre for det pågående systematiske folkemordet.
En nasjon undertrykt til en minoritet
Det strukturelle folkemordet på eelam-tamilene begynte i 1948, året øya Ceylon, nå Sri Lanka, ble uavhengig fra kolonimaktene. Før den væpnede konflikten brøt ut, ble tamilene fratatt flere grunnleggende menneskerettigheter. 500 000 mennesker mister sitt statsborgerskap, singalesisk blir gjort til statens offisielle språk og dette gjør det betydelig vanskeligere for tamilene å skaffe seg jobb og utdanning. I tillegg blir buddhisme statsreligion, til tross for at det er flere tilhengere av andre store religioner som hinduisme, kristendom og islam. Tamiler opplever systematisk diskriminering i opptakssystemet for høyere utdanning og må oppnå høyere karakterer enn singaleserne for samme studier. Historie og kulturelle skatter gikk tapt da Jaffna-biblioteket, det største biblioteket i Asia, ble lagt i ruiner foran våre øyne. Tamilske forretninger ble satt i brann, busser med tamiler ble angrepet, og mange tamiler mistet livet i voldelige angrep daglig. Dette var virkeligheten for tamilene før krigen brøt ut. En nasjon blir undertrykt til en minoritet og det er staten som står bak undertrykkelsen.
Tamiler opplever systematisk diskriminering i opptakssystemet for høyere utdanning og må oppnå høyere karakterer enn singaleserne for samme studier.
Eelam-tamiler står fortsatt overfor fornektelse fra Sri Lanka, som motvillig unngår å bruke begrepet folkemord og nekter å innfømme sine krigsforbrytelser. Denne fornektelsen har ført til dyp fortvilelse blant mange tamiler, som tviler på om virkeligheten de opplever faktisk er sann. Ubesvarte spørsmål og åpne sår preger samfunnet, og dessverre ser det ikke ut til at situasjonen for tamilene vil forbedre seg. Denne virkeligheten står også i fare for å påvirke kommende generasjoner av eelam-tamiler, både i diasporaen og i hjemlandet, som arver smerten og traumene fra fortiden.
Norges rolle som fredsmegler
Fredsprosessen på Sri Lanka ble på samme måte som fredsprosessen mellom Israel og PLO, framstilt som forhandlinger mellom to likestilte parter med Norge som en nøytral tredjepart:
“Fredsprosessen på 2000-tallet viser at norske og andre fredsdiplomater ikke hadde gode nok kunnskaper, strategier og maktmidler til å drive fram forhandlingene og løse konfliktens grunnleggende årsaker. I stedet ble de politiske kjernespørsmålene satt på vent mens hovedfokuset var på humanitær nødhjelp.” Det skriver Kristian Stokke, Sri Lanka ekspert i NOTAM 2024.
Norges deltagelse bidro til flere viktige milepæler, inkludert våpenhvileavtalen, et møte i Oslo der begge sider ga uttrykk for en forpliktelse til å utforske en løsning og signeringen av en felles bistandsmekanisme etter tsunamien i 2004. Imidlertid, har Norges rolle for å skape en permanent løsning for tamilene mislykkes. Mangelen på effektive løsninger bidro til minimal fred på øya, og det tok ikke lang tid før situasjonen gikk fra forhandlinger til den blodigste krigføringen for å kneble en hel folkegruppe.
Norge kan imidlertid ikke ensidig eller primært holdes ansvarlig. Likevel kan det argumenteres for at Norge kan bli holdt ansvarlig for å ha lukket øynene i årene etterpå, mens det systematiske folkemordet fortsatt pågår på øya. La oss ikke bli lurt, selv om den væpnede krigen er over, er det fortsatt de samme krigsforbryterne som styrer landet.
Er det plass til eelam-tamiler i nordmenns hjerter?
I disse dager har de norske avisene aktivt snakket om grusomhetene som skjer i Gaza. Hendelsene i Gaza er hjerteskjærende å høre om. Dessverre vekker situasjonen i Gaza minner om Mullivaikkal i 2009. Det samme skjedde faktisk for akkurat 15 år siden under den blodige avslutningen av krigen på Sri Lanka. I januar 2009 ble omkring 360 000 mennesker tvunget inn i et avgrenset område, kalt “No Fire Zone”. Dette var sikkerhetssoner opprettet av den srilankiske staten. Her ble de innesperret bak piggtråd med minimal tilgang på mat og medisiner. Sykehus og humanitær hjelp med mat og medisiner fra Røde Kors og FN ble angrepet med bomber. Sikkerhetssonene ble dødsfeller for tamiler. Begrenset tilgang til medier og sosiale medier la et lokk på sannheten til omverdenen.
Ifølge Nasjonalbibliotekets avisarkiv ble Gaza nevnt 5000 ganger i norske aviser i perioden 1.januar til 31.mai 2009, mens folkemordet på Mullivaikkal bare ble nevnt 4 ganger. Dette peker på en alvorlig mangelfull og skeiv mediedekning fra norske medier rundt den humanitære krisen og de alvorlige menneskerettighetsbruddene som fant sted i Tamileelam i 2009, der Norge spilte en sentral rolle som fredsmegler.
Tamilere er en av de mer integrerte innvandrergruppene i Norge, men deres mørke historie er fremdeles ukjent for mange nordmenn. Året 2009 bringer tilbake grusomme minner, da mange av oss samlet oss foran Stortinget eller kommunehus over hele landet og appellerte til den norske staten om å gripe inn mot folkemordet. Dessverre har nordmenns kjennskap om hendelsene i Mullivaikkal og mediedekningen av dem betydelige svakheter.
I Norge har de dype røttene til tamilenes lidelser blitt neglisjert.. Politikerne har feilet i å handle, mediene har ikke gitt tilstrekkelig oppmerksomhet, og flertallet av nordmenn mangler nødvendig kunnskap og forståelse. Dette samlede sviket har ført til at en vesentlig del av tamilenes historie gradvis blir glemt, noe som har påvirket den kommende generasjonen av unge tamiler i Norge.
Vi tamiler i Norge tilhører flere generasjoner, hvor de som vokser opp nå og den kommende generasjoner kanskje ikke vil huske mai 2009 like tydelig og vil kanskje ikke ha samme sterk tilknytning til krigen. Selv jeg, som var 5 år gammel i 2009, har vage minner fra den tiden. Med dagens spredning av fakenews på plattformer som TikTok, begrenset tilgang til pålitelige kilder om krigen og lite dekning blant nordmenn, ser vi i dag en økende tendens blant unge tamiler til å miste kontakten med sin historie og sine røtter. Historie er en stor del av vår identitet, derfor er det enda viktigere å videreføre vår historie til kommende generasjoner.
15 år etter folkemordet på Mullivaikkal er det på tide at Norge anerkjenner lidelsene tamilene har gjennomgått og fremmer sannheten slik at den ikke forsvinner.
Kilde antall drepte: https://www.tamilguardian.com/content/how-many-tamils-were-killed-2009
Signert av:
Parabaran Rajalingam (SV), varaordfører Karlsøy kommune
Vasan Singaravel (H), bystyrerepresentant Bergen kommune
Kuberan Thurairajah (SV), bystyrerepresentant Bergen kommune
Adriana Pooja Joseph (AP), kommunestyrerepresentant Lørenskog kommune
Sulaksana Sivapatham (SV), bystyrerepresentant Oslo kommune
Akilina Wimalarasan Ajanth (AP) , medlem bydelsutvalget Stovner
Gajaen Chandrasegeram (SV), medlem bydelsutvalget Grunerløkka
Anujan Kathirkamalingam (AP), nestleder helse og sosialkomite bydel Grorud
Balasingham Yogarajah (AP), bystyrerepresentant Oslo kommune (vara)
Steven Pushparajah K (H), kommunestyrerepresentant, Ulsteinvik kommune (vara)
9 grader nord
