Foto: DFID - UK Department for International Development
EUs håndtering av migrasjonsstrømmer er i stor grad basert på outsourcing av grensekontroll til ikke-medlemsland, særlig i Midtøsten og Nord-Afrika (MENA-regionen). Mange høyreekstreme politikere støtter entusiastisk denne politikken: 19 nasjoner undertegnet nylig et brev der de oppfordret til å gå «lenger enn EUs migrasjonspakt» og ytterligere sette ut migrasjonskontrollen til andre.
I teorien er dette en todelt tilnærming: EU sender penger til MENA-landenes regjeringer for å hindre at flere forlater sine hjemland og for å forbedre levekårene i landene, og dermed avskrekke folk fra å reise i utgangspunktet.
Men mye av pengene går i stedet til voldelige, til og med dødelige, tiltak mot migrasjon som iverksettes utenfor EUs grenser. Disse utkontrakterte bruddene på menneskerettighetene er i strid med EUs verdier om frihet, rettferdighet og verdighet, og setter EUs innflytelse som en makt som forsvarer viktige verdier i fare.
Denne kortsiktige, kostbare og utilstrekkelige strategien undergraver til syvende og sist EUs troverdighet og effektivitet på den globale arenaen, og skader unionens regionale og internasjonale anseelse ved å understreke dens inngrodde hykleri. EU har heller ikke klart å redusere antallet irregulære ankomster eller ta tak i de grunnleggende årsakene til problemet – i stedet har unionen satt titusenvis av liv i fare, ødelagt dem og gjort slutt på dem.
Tapet av menneskeliv er svimlende: Ifølge en undersøkelse fra 2023, bestilt av EU selv, døde fem migranter om dagen i sine forsøk på å krysse Middelhavet i perioden januar til juni 2022, og 29.734 mennesker har blitt meldt savnet siden 2014.
En dyr og ineffektiv strategi
Europas utsetting av grensekontrollen til andre land kan spores tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, men skjøt for alvor fart under migrantkrisen i 2015. Siden da har enorme summer blitt sendt til nabolandene under dekke av «migrasjonshåndtering». Dette omfatter først og fremst Asyl-, migrasjons- og integreringsfondet, som beløper seg til 9,9 milliarder euro for perioden 2021-2027, en betydelig økning fra de 3,137 milliarder euroene som ble bevilget i perioden 2014-2020.
Det er også inngått konkrete avtaler og partnerskap. Blant disse er EU-Tyrkia-avtalen fra 2016, en avtale til en verdi av seks milliarder euro, som tar sikte på å begrense migrasjonen, men som i praksis øker Tyrkias innflytelse over EU. Det ble også utbetalt 210 millioner euro til Mauritania for å oppmuntre landet til å begrense migrasjonen, 7,4 milliarder euro ble utbetalt til Egypt i finansiering frem til 2027, og Libanon ble lovet én milliard euro i økonomisk støtte for perioden 2024-2027.
Til tross for disse økonomiske forpliktelsene fortsetter antallet irregulære innreiser til EU å øke. I november 2023 hadde Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) registrert totalt 264.000 irregulære innreiser, en klar økning fra 2022 (190.000) og 2021 (150.000).
Grusomhet og lidelse
Det har nylig blitt publisert undersøkende rapporter om «ørkendumping» i Mauritania, Marokko og Tunisia. Denne praksisen innebærer at migranter (inkludert barn og gravide kvinner) blir kjørt ut i avsidesliggende ørkenområder og overlatt til seg selv.
Selv om Brussel benekter enhver innblanding, står det i artiklene at «to høytstående EU-kilder sa at det var ‘umulig’ å redegjøre fullt ut for hvordan EU-midlene til slutt ble brukt».
Ved å outsource til autoritære regimer som er villige til å bruke slike grusomme metoder i stedet for å ta tak i de grunnleggende årsakene til migrasjon, har EU gått på akkord med sine verdier, bidratt til intern splittelse og skadet sitt omdømme når det gjelder menneskerettigheter. Det undergraver EUs evne til å forsvare prinsipper som menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper, og det svekker EUs moralske status og strategiske autonomi.
Et eksempel på hvordan dette har utspilt seg, er EUs samarbeid med Libya for å stanse migrasjonen over Middelhavet. Til tross for veldokumenterte menneskerettighetsbrudd i Libyas interneringssentre – inkludert tortur, tvangsarbeid og seksuell vold – har EU gitt finansiering og opplæring til Libyas kystvakt for å avskjære migrantbåter og returnere dem til disse fornedrende forholdene.
I løpet av de siste årene har det kommet rapporter om alvorlige overgrep mot migranter i Libya – blant annet at menn blir solgt på slaveauksjoner – noe som understreker den ekstreme grusomheten som migranter som er fanget der, utsettes for. EU har imidlertid fortsatt sitt partnerskap og begrunner det med at det er en måte å redde liv på havet på, samtidig som man lukker øynene for den marerittaktige virkeligheten som møter migrantene når de returneres til Libya.
Migrasjon som våpen
Ved å overlate viktige sikkerhetsfunksjoner til ustabile eller autoritære regimer blir EU også sårbar for politiske kriser og manipulering av migrasjonsstrømmer.
Under den arabiske våren i 2011 truet for eksempel Libyas omstridte leder Muammar Gaddafi med å slippe løs en «flom» av migranter i Europa hvis EU fortsatte å støtte demonstrantene. Siden den gang har også Tyrkia valgt en lignende strategi, til tross for at landet mottok ytterligere tre milliarder euro i tillegg til migrasjonsavtalen fra 2016. Utenfor Middelhavet har Belarus blitt beskyldt for lignende praksis på grensen til Polen som gjengjeldelse for EUs sanksjoner.
EU-finansiering er derfor lett å manipulere for regjeringer som ønsker økonomisk støtte. Den som tror på at penger alene kan avskrekke folk fra å forlate landene sine, overser det faktum at det trengs grunnleggende endringer innad i disse landene. Når pengene først er sendt, er det lite som hindrer autoritære regjeringer i å bruke midlene til å konsolidere regimene sine i stedet for å gjennomføre reformer som kommer innbyggerne til gode.
EUs selvsabotasje
Ved å gå på akkord med egne verdier, skape avhengighet av upålitelige makter og utsette seg selv for risiko, svekker EU sin evne til å opptre som en sterk og overbevisende leder internasjonalt. Hvis EU skal bevare sin troverdighet, opprettholde sine prinsipper og øke sin globale innflytelse, må unionen ha en prinsipiell og helhetlig tilnærming til migrasjonshåndteringen.
Tanken om at harde migrasjonsavtaler som er satt ut til andre lands regjeringer, kan berolige eller legge lokk på høyreekstreme følelser, kan også vise seg å være en vrangforestilling: I stedet for å ta tak i de grunnleggende årsakene til migrasjon eller opprettholde sine liberale verdier, risikerer disse reaktive tiltakene å skade EUs troverdighet ytterligere i øynene til egne borgere og det internasjonale samfunnet. Denne svekkede makten, kombinert med en åpenbar manglende evne til å opprettholde sine verdier, er bensin på bålet for høyreekstreme partier og deres allierte.
For å opprettholde sine verdier og styrke sin globale anseelse trenger EU en mer balansert og prinsipiell tilnærming til migrasjonshåndteringen. Det er mange måter EU kan gjøre dette på: ved å støtte meningsfulle demokratiske reformer i MENA-statene, ved å etablere sterkere ansvarlighet i migrasjonshåndteringen og, ikke minst, ved å åpne opp trygge ruter for å redusere migrantenes avhengighet av irregulære ruter og menneskesmuglernettverk.
Den nåværende strategien mislykkes på alle punkter. Den innebærer ikke stort mer enn å kaste penger etter problemet, penger som, hvis de ble brukt riktig, kunne ha forhindret tap av menneskeliv, forbedret levestandarden og økonomien i MENA-landene og redusert insentivene til å forlate dem i utgangspunktet.
Teksten er falt i det fri og ble først publisert på The Conversation.
Teksten er oversatt ved hjelp av kunstig intelligens og kvalitetssikret av Utrops redaksjon.
