Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse

I starten av mars i år skrev forskjellige medier at det var blitt avslørt at politiet har et register over norske rom-familier. Som jeg selv skriver i Utrop 24. mars: “Nyheten kommer etter at førsteamanuensis ved MF vitenskapelige høgskole tok opptak av et møte hun hadde med Politihøgskolen der politioverbetjent Per Gladmann Sørheim blant annet siteres på: “Hjemmelen for å gjøre det der, den er i beste fall i en eller annen sånn gråsone””. 

Likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon fortalte til Aftenposten noen uker senere at dette var en problematisk praksis. Thon skriver også om saken på LDOs hjemmesider og kan fortelle at Norsk institutt for menneskerettigheter sin rapport om norsk rom viser at 87 prosent av nordmenn ikke har lært noe om folkegruppen i skolen. Ombudet etterlyser også en sannhets og forsoningskommisjon  som omhandler nettopp norsk rom. 

Vi må tørre ta i de stygge sidene i historiebøkene også

Norge som nasjon har, som mange andre nasjoner, brukt andre folkegrupper og folkeslag som en viktig del av nasjonsbyggingen. Vi skaper oss selv i møte med andre, derfor bruker vi mye tid på hvem vi er i forhold til “de andre”. Fra 1814 til 1851 ble for eksempel jøder nektet adgang til Norge, gjennom den såkalte jødeparagrafen. I 1927 kom den mye omtalte sigøynerparagrafen som nektet sigøynere (rom) og andre omstreifere som det het, adgang til riket. Etter noen år hadde Norge kvittet seg med omtrent alle rom. Veldig mange av romene som hadde blitt tvunget til å forlate Norge, oppholdt seg i Nederland og Belgia. Da Tyskland som okkupasjonsmakt beordret Belgia og Nederland til å arrestere og deportere rom i 1943 og 44, endte 62 norske rom sine liv i konsentrasjonsleir i Auswitch.

Vi må spole frem til 1956 før sigøynerparagrafen omgjøres og rom med statsborgerret får returnere til Norge. Og i 98 ble norske rom definert som nasjonal minoritet.

Historien og fortellingen om forholdet mellom Norge som stat og norsk rom er ikke unik, men den er likevel viktig å vite om og reflektere rundt. Det er viktig å huske at forsøk på å utrydde mennesker har skjedd og skjer fortsatt (!). Det betyr at det å lage en sensasjon av disse tingene kan føre til at vi tenker det ikke vil skje igjen, og at tanken om urenhet, urettmessig rett til land og mangel rettigheter egentlig kun er untaket. Det er nok untaket, men situasjonen vi ser i deler av verden nå vitner om at synet på en gruppe mennesker som et problem for “resten” av fellesskapet dessverre ikke er et engangstilfelle. 

I dag er et resultat av i går

Antisiganisme, rasisme mot rom og romani, er et utbredt problem i dagens Norge. Det snakkes ikke så mye om, men er fortsatt til stede. Etter oppslagene om politiets rom-register har det vært ganske stille. Det er ikke noe nytt, heller ikke overraskende. Men det er et problem at norsk politi har et register over en gruppe mennesker, og at det følger øredøvende stillhet ukene og månedene etter. Jeg har selv flere ganger hørt hatprat og ren antisiganisme i sosiale lag. For å få bukt med dette må vi heve kunnskapsnivået om nettopp norsk rom. Statens behandling av norsk rom preger åpenbart gruppen i dag, men det trenger ikke vare evig. Endring er mulig hvis vi vil. Kunnskap, kunnskap og kunnskap er nøkkelen. Men det er også vår fordømte plikt.