Foto: Pixabay
- Vi må tenke nytt om arbeidsinkludering - 14.06.2024
Siden mars 2022 har over 70.000 ukrainere kommet til Norge. Mange kommuner har kapasitetsutfordringer med bosettingsarbeidet, og mangler arbeidsplasser. Samtidig er det næringer som desperat trenger mer arbeidskraft. Med et økende antall eldre vil særlig helse- og omsorgssektoren trenge å tenke nytt for å ha nok menneskelige ressurser i fremtiden. Alle gode krefter må spille på lag og vi må tenke nytt rundt arbeidsinkludering.
Eldre norsk befolkning
Ifølge Ulf Andersen, statistikksjef i NAV er «sannsynligheten for å være arbeidsledig 4 ganger høyere for utenlandsfødte enn for norskfødte. Det fører til at innvandrere er overrepresentert blant personer som står utenfor arbeidsliv og utdanning i Norge. Hver tredje person i utenforskap i yrkesaktiv alder er nemlig født utenlands. I en fremtid hvor nesten all befolkningsvekst i Norge kommer i de eldste aldersgruppene, og vi ikke blir flere i yrkesaktiv alder, trenger vi økt inkludering av innvandrere mer enn noen gang før – for å sikre en bærekraftig velferdsstat i Norge også for fremtiden.» Norge står ved et avgjørende veiskille, hvor evnen til å utnytte tilgjengelig arbeidskraft avgjør hvordan vi møter komplekse samfunnsutfordringer.
IMDi har nylig lansert en ny rapport om etnisk mangfold og inkludering i arbeidslivet i Norge. Rapporten indikerer en positiv utvikling i inkluderingsarbeidet, samtidig som det er vedvarende store uønskede forskjeller knyttet til indikatorer som overkvalifisering, lavere lønnsutvikling, forskjellsbehandling og arbeidsledighet for innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.
Store uønskede forskjeller knyttet til indikatorer som overkvalifisering, lavere lønnsutvikling, forskjellsbehandling og arbeidsledighet for innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn
Funnene viser at private bedrifter; små og store – er den sektoren det jobber flest innvandrere i, og dermed en betydelig aktør i inkluderingsarbeidet, samtidig som vi ennå ikke er i mål med å redusere barrierene for både inngang til arbeidslivet og «oppover» i karrierestigen.
Flere må arbeide
Utenforskap er tap av verdifull arbeidskraft, øker belastningen på velferdssystemet og fører til at mange innvandrere har dårligere livskvalitet. Ifølge nettavisen vil det være tre til fire milliarder kroner i årlig samfunnsgevinst dersom 10.000 kommer i arbeid fremfor å gå på trygd. Regjeringen har nå lagt frem integreringsmeldingen for Stortinget. Hovedbudskapet fra arbeids- og inkluderingsministeren, Tonje Brenna (Ap), er å få flere innvandrere i arbeid. Målet er vi enig om, og bestillingen er klar, men hvordan lykkes med dette i praksis?
Løsninger på store, komplekse samfunnsutfordringer, såkalte «wicked problems», krever ofte både politisk vilje, systemiske endringer, og samarbeid på tvers av bransjer og sektorer. Men, en skal ikke undervurdere små gründerinitiativer som vokser frem fra grasroten og som kan påvirke systemene nedenfra og opp. Små og mellomstore bedrifter skaper arbeidsplasser, og selv om de ikke alltid har høyest profitt i egen bedrift kan samfunnsgevinsten være betydelig mye høyere. Sosialt entreprenørskap kan bidra med løsninger på samfunnsutfordringer som det offentlige ikke klarer å løse alene. Med sosial verdiskaping som formål for virksomheten, arbeider sosiale entreprenører ofte i skjæringsfeltet mellom det ideelle og kommersielle, og i samarbeid med ulike fagfelt og sektorer. Fra en slik «fri» posisjon kan sosiale entreprenører bane vei for nye forretningsmodeller og etablere samarbeidsformer som skaper positive ringvirkninger for både mennesker, miljø og økonomi.
Innovative anskaffelser og samskaping
Årlig kjøpes det inn for hele 740 milliarder i stat og kommuner i Norge. Denne innkjøpsmakten gir mulighet for å utvikle nye og bedre løsninger på store samfunnsutfordringer. Utfordringene kan løses gjennom innovative anskaffelser og samskaping.
Mulighetsrommet ligger i å slippe flere aktører til. Nye leverandører, gründere og sosiale entreprenører må få mulighet til å delta i anskaffelsesprosessene.
Flere kommuner har satt i gang gode initiativer med mål om å bedre inkluderingen av alle i samfunnet. Utfordringen er at initiativene oftest ender opp som piloter, og dermed ikke bidrar i stor skala. Det er derfor spennende at flere kommuner og bydeler tester ut nye metoder for offentlig – privat samarbeid ved bruk av effektkontrakter. Gjennom anskaffelser legges et grunnlag for at nye løsninger/tjenester kan kjøpes og skaleres.
Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) hjelper kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter med å gjennomføre innovative anskaffelser og mobiliserer bedrifter og leverandører til å levere bedre løsninger. LUP har en ny satsing innen velferd som kan bidra til å skape sosiale effekter på nettopp de utfordringer som velferdssamfunnet står overfor.
Sosiale entreprenører skaper samfunnsgevinst
Det finnes en rekke gode eksempler på sosiale entreprenører som skaper samfunnsgevinst. Abdul Shiil fra Sahan Cares, har skapt jobbmuligheter for kvinnelige flyktninger innen omsorgssektoren i London og har trent over 600 kvinner innen omsorgsfaget og gitt ordinært arbeid til 90 kvinner. I Finland har Startup Refugees spilt en nøkkelrolle i oppstarten av over 90 selskaper og sikret ordinært arbeid for mer enn 1700 personer. Humans in the Loop støtter konfliktrammede og fordrevne mennesker med karriereutvikling, opplæring med muligheten til digitalt fjernarbeid. I Norge jobber bla. Digna med å gjøre offentlig informasjon tilgjengelig for minoriteter. På konferansen Innovasjon for en bedre framtid, som ble arrangert 17. april, delte disse, og en rekke andre, sine fortellinger om hvordan de skaper en bedre hverdag for flyktninger og migranter.
Arbeidsinkludering av migranter og flyktninger er ikke bare nødvendig for å møte Norges umiddelbare ressursbehov innen enkelte sektorer; det er også en investering i landets langsiktige sosiale og økonomiske bærekraft. Vi må tenke helhetlig og tilby språkopplæring, omskolering, arbeidstrening eller tilrettelegging, og gjøre det enklere å starte opp egen virksomhet. Nøkkelen til en inkluderende fremtid ligger i å omfavne nye og innovative sosiale modeller og samarbeidsformer, inkludere flere aktører i anskaffelsesprosesser og få til et sterkere partnerskap mellom sektorene. Kanskje er det nettopp gründertankegangen og nye samarbeidsformer som kan bidra til å løse disse utfordringene i både offentlig og privat sektor. Det skjer som kjent ikke noe nytt, ved å gjøre mer av det samme.
