- Nazi vs Sovjet symboler – en kritisk sammenligning - 11.08.2024
- Treet vårt | Torvald Therkildsen - 24.09.2021
- Mye kan skje like før baren stenger | Torvald Therkildsen - 08.08.2021
Symboler har en bemerkelsesverdig evne til å formidle dype og komplekse budskap gjennom enkle visuelle elementer. I politisk sammenheng kan symboler som nazi-hakekorset og Sovjetunionens hammer og sigd fremkalle sterke reaksjoner og assosiasjoner, som da Ukraina fjernet hammer og sigden fra det enorme monumentet i Kyiv. Mens noen trekker likehetstegn mellom dem som symboler på totalitære stater, er det viktige nyanser som skiller dem, spesielt når det gjelder kontekst og historisk betydning. Dette innlegget utforsker forskjellene mellom nazi-symbolikk og sovjet-symbolikk, og argumenterer for hvorfor hammer og sigd er mer kontekstuell i sin betydning.
Nazi-hakekorset: Et symbol på ubestridt ondskap
Hakekorset, eller svastikaen, som det er kjent utenfor nazistisk sammenheng, har en lang historie med positive konnotasjoner i flere kulturer, inkludert indisk kultur hvor det symboliserer lykke og velstand. Imidlertid, når hakekorset ble appropriert av det tyske nazistpartiet, ble det et symbol på rasehat, etnisk rensing og en av de mest destruktive ideologiene i moderne historie. Hakekorset, med sine distinkte sorte, røde og hvite farger, ble synonymt med Holocaust, en systematisk utryddelse av seks millioner jøder, samt millioner av andre “uønskede” grupper.
Nazismen, som ideologi, var basert på ideer om raserenhet og overlegenhet, noe som gjorde hakekorset til et symbol på ufattelig ondskap. Etter andre verdenskrig ble hakekorset universelt fordømt og forbudt i mange land, inkludert Tyskland, hvor det er ulovlig å vise hakekorset offentlig. Dette understreker den unike statusen til hakekorset som et symbol som aldri kan rettferdiggjøres eller rehabiliteres i moderne tid.
Men mange land har også gjort Sovjet-symbolikk forbudt.
Hammer og sigd: Et symbol med nyansene
Det må presiseres her før en går videre: denne teksten er ikke et forsvar av Stalin eller av Sovjets etniske rensing og totalitære systemer. Når det er sagt, så har hammeren og sigden, fremdeles, en mer kompleks og nyansert historie. Det oppsto som et symbol på arbeiderklassenes enhet under den russiske revolusjonen i 1917. Hammeren representerer industriarbeiderne, mens sigden representerer landarbeiderne. Sammen symboliserer de alliansen mellom arbeidere og bønder i kampen mot kapitalistisk undertrykkelse.
Dette er en ganske annerledes symbolikk enn et esoterisk symbol fra øst som vaiet over industrialisert folkemord i taktmarsj mot et etnisk rent samfunn.
For mange i Vesten, spesielt i tidligere sovjetkontrollerte land som Estland, Latvia og Ukraina, bringer hammer og sigd minner om etnisk rensing, tvangsarbeid og undertrykkelse. Likevel, i andre deler av verden, som i Kina, Vietnam og Laos, bærer hammer og sigd en annen betydning. I disse landene representerer det seier over vestlig imperialisme og kapitalisme. For mange i disse nasjonene symboliserer det håp om et egalitært samfunn, selv om det også er knyttet til autoritære regimer og brudd på menneskerettighetene. For mange. Ikke for alle.
Symbolenes makt i visuell propaganda
Designeren Tessa Spierings påpeker i sin forskning at politiske symboler fungerer som kraftige verktøy for visuell kommunikasjon. De formidler ideer og overbevisninger, og gjennom gjentakelse kan de tjene som logoer for politiske bevegelser. Mens hakekorset raskt ble et symbol på nazistisk ondskap, ble hammer og sigd et symbol på kommunistisk idealisme, til tross for de brutale regimene som ofte assosieres med det.
Selv om begge symbolene er knyttet til kult-leder-sentrerte ideologier, er hammer og sigd langt mer nyansert og kompleks. Dette symboliserer ikke bare undertrykkelse, men også arbeiderklassens kamp og drømmen om en rettferdig verden.
Kontekstuell betydning
For å kunne diskutere den nødvendige nyansen mellom Nazi-Tysklands symbolbruk og Sovjetunionen og den større globale sosialistiske bevegelse, må man insistere på forståelse for historisk kontekst og kunnskap.
Nikša Sviličić ved Institute for Anthropological Research i Zagreb argumenterer for at totalitære regimer, som en distinkt form for autoritarianisme i moderne tid, oppstod som et resultat av krisen i liberal demokrati og industriell kapitalisme på begynnelsen av det tjuende århundre. Disse regimene, ledet av radikale populistiske politiske bevegelser og deres ledere, etablerte seg som systemer preget av en ekstrem grad av ufrihet. Sviličić analyserer de spesifikke sosiale, kulturelle og psykologiske aspektene ved dannelsen av totalitære regimer, spesielt kommunisme, og fremhever hvordan oppløsningen av det sivile samfunn og erstatningen med et politisk samfunn, autoritarianisme og frykt, samt undertrykkelse som funksjonell basis, var sentrale faktorer. I denne sammenhengen utforskes de politiske, antropologiske og visuelle aspektene ved symboler som hammer og sigd, og deres arketypiske betydning, samt deres funksjon i utviklingen og opprettholdelsen av totalitære regimer. Gjennom semiotisk analyse viser Sviličić hvordan disse symbolene har en betydelig manipulerende kraft over politiske oppfatninger og atferd hos individer og hele samfunnsgrupper. Dette understreker viktigheten av å ha en grundig historisk og kontekstuell forståelse når man diskuterer symbolenes betydning og forskjeller, særlig når de brukes i totalitære sammenhenger.
En viktig distinksjon mellom hakekorset og hammer og sigd ligger derfor i deres respektive ideologiske mål. Nazismen var eksplisitt rasistisk og bygget på ideen om etnisk overlegenhet og rensing. Kommunismen, på sin side, selv om den ofte ble praktisert på brutale måter under ledere som Stalin og Mao, hadde som mål å etablere en egalitær samfunnsstruktur. Denne kontekstuelle forskjellen er essensiell for å forstå hvorfor hammer og sigd kan ha forskjellige betydninger avhengig av konteksten.
Til syvende og sist er symbolene til nazismen og sovjetkommunismen kraftige påminnelser om mørke kapitler i menneskets historie. Mens hakekorset ubestridelig står som et symbol på den mest ekstreme formen for rasehat og folkemord, har hammer og sigd en mer sammensatt arv.
Det er essensielt å forstå disse nyansene for å kunne delta i meningsfulle samtaler om politiske symboler og deres betydning i forskjellige historiske og kulturelle kontekster.
Jeg konkluderer dermed med å si at nazismen aldri kan aksepteres, hammer og sigden kan forstås, og en skal alltid være villig til å lytte og lære fra mennesker fra Ukraina, Tyskland, og alle andre ofre for totalitære regimer.
