Forfatteren er anonym
Å ha respekt for en kultur vil si å ha et nyansert bilde av den. Dersom du idealiserer eller svartmaler en kultur, tilhører du én av to motpoler som ikke respekterer den. 14. august er nasjonaldagen til Pakistan, men mange vet ikke hva som bør feires. Ifølge medier og stereotypier er landet preget av korrupsjon, æreskultur, og tvangsekteskap.
Stereotypiene inneholder dessverre noe sannhet, men dette er ikke et helhetlig bilde av landet. La oss ha én ting klart: Jeg og de fleste pakistanere fordømmer alt det overnevnte, men jeg nekter å fordømme pakistansk kultur. Norsk-pakistaneres negative opplevelser innenfor egen kultur skal ikke invalideres eller skyves under teppet. Det er modig å stå frem med egne historier og rette rettslig kritikk der det hører hjemme. Som jeg lærte, “jo cheez galat hai, wo galat hai.” (Det som er feil, er feil.)
Jeg vil aldri idealisere pakistansk kultur og påstå den er feilfri. Flere eldre generasjons pakistanere har en læringskurve og innser dette kanskje selv. Jeg vil derfor rette oppmerksomheten mot det positive.
Pakistansk kultur består av sterke familieverdier og en kollektivistisk kultur som byr på gavmildhet, solidaritet, respekt, og det å holde familien nært. Fordelene med en kollektivistisk, pakistansk kultur har blitt oversett. For eksempel er det ikke normalt for en pakistansk familie å ta betalt for å hjelpe hverandre med praktiske oppgaver. En pakistansk familie ønsker ikke å treffes kun en gang i året, men ønsker å møtes ofte og holde søskenbarna i en vennegjeng.
Det er ikke normalt å servere gjester kun luft og vann. Det er derimot normalt å invitere med åpent hjerte, og fylle tallerknene før gjestene allerede er mette. Hjemlandet byr på gjestfrihet der vertskapet nekter å la deg løfte en finger. De ordner sjåfør, mat, tjenester, og underholdning. Det byr på åpne samtaler med fremmede og knytting av WhatsApp-nettverk. Det byr på krydder utvidet til hjemmelaget garam masala og matretter med mange varianter. Pakistanske gjester ønsker heller ikke å møte opp tomhendt, men kommer gjerne med blomster, søtsaker, snacks, eller insisterer på å hjelpe til med oppvask og rydding. Det er mye varme og kjærlighet som blir undergravet under all kritikken.
Å fordømme æreskultur er ikke det samme som å fordømme pakistansk kultur.
Å fordømme æreskultur er ikke det samme som å fordømme pakistansk kultur.
Det er urettferdig å begrense en stor kultur til ett fenomen. Det er viktig å ha et dynamisk perspektiv før man tror æreskultur kun tilhører ett land. Det gjør det ikke, noe også vestlige professorer har understreket. Yngre pakistanere fortjener å høre positive ord om kulturen deres uten at det idealiseres. Alle kulturer har sine mørke sider, som æreskultur. Likevel trenger mediebildet norsk-pakistanere som fremhever det gode i kulturen vår. Det er vanskelig for mange unge norsk-pakistanere å knytte bånd til hjemlandet sitt. Færre lærer urdu og pakistanske morsmål. Færre får reise til Pakistan. Dette gjør det lettere å svartmale pakistansk kultur og føle skam på grunn av lite erfaring med egen kultur.
Selvfølgelig er det ingen konkurranse om å være mest pakistaner og nasjonalromantisk. Det handler om å ha et forhold til kulturen sin for å beholde et åpent sinn. Hvis ikke, er det lettere å slutte seg til at æreskultur er alt pakistansk kultur består av, og det blir lettere å føle skam. Det er allerede vanskelig for yngre generasjoner å være minoritet, inkludert pakistanere. Det er allerede mye skam knyttet til hudfarge, nese, skjeggvekst, og øyebryn i skolegården.
Å kritisere kultur fører ikke nødvendigvis til rasisme, men å unnlate å nevne positive sider skaper stereotypier og snevre tolkninger.
Kjære pakistanere, spesielt yngre, ikke la mediebildet definere kulturen din. Finn kjærligheten til den enten det er i form av språket ditt, klærne dine, maten din, familieverdiene, hjemlandet, eller noe annet. Med det vil jeg avslutte kronikken med et avsnitt om Jammu og Kashmir, for vi må aldri glemme kampen for denne vakre delen av landet vårt. Kashmir er under ulovlig okkupasjon.
Vi har kamper å kjempe og goder å feire. Å være stolte pakistanere betyr å kunne skille mellom svakheter og styrker i kulturen vår. Det betyr å fordømme det som er galt, og være stolte av det som er godt – for det er mye ronak her. Jashn-E-Azadi Mubarak, bhayio og behno, aunties og uncles.
