Norsk deportasjonspolitikk står ved et kritisk punkt hvor de menneskelige kostnadene ikke lenger kan ignoreres.
Historien til Nourzad Alimoradi, en kurdisk flyktning som har forsøkt å ta sitt eget liv to ganger på flyplassen i Istanbul av frykt for å bli returnert til Iran, illustrerer de alvorlige psykiske påkjenningene asylsøkere står overfor. (dagen.no)
Ifølge øyenvitner på Turkish Airlines flyvning TK 874 og kurdiske nyhetsbyråer, ble Alimoradi tvunget om bord på flyet av fire norske tjenestemenn. Han protesterte høyt, noe som fikk flere passasjerer til å gråte og be om at han skulle løslates. Piloten og passasjerene protesterte mot behandlingen, noe som førte til at deportasjonen ble utsatt for andre gang.
Alimoradi, 33, fra Sarpole Zahab i Kermanshah-provinsen, risikerer dødsstraff eller livsvarig fengsel som medlem av Kurdistans demokratiske parti i Iran (PDKI) og som tilhenger av den forbudte trosretningen Yarsan.
Han har bodd i Norge i åtte år uten rettigheter, og trusselen om deportasjon har drevet ham til å vurdere selvmord som eneste utvei.
Han har bodd i Norge i åtte år uten rettigheter, og trusselen om deportasjon har drevet ham til å vurdere selvmord som eneste utvei. Dette reiser viktige spørsmål om Norges ansvar for å beskytte de mest sårbare.
Ifølge FNs Flyktningkonvensjon har alle mennesker rett til å søke beskyttelse i et annet land, og flyktninger kan ikke returneres til et land der de vil bli forfulgt. Norge må ikke returnere asylsøkere uten tilstrekkelig vurdering av deres psykiske helse og personlige situasjon.
Alimoradis historie minner oss om at bak hver asylsøknad står et menneske med følelser, frykt og håp.
Vi trenger en mer human tilnærming til asylpolitikken i Norge, en som ser individene bak statistikken. Ingen skal returneres til fare uten grundig vurdering. Vi må tilby tilstrekkelig støtte til de som allerede er her, slik at de kan leve verdige liv uten press og frykt. Norges regjering og ansvarlige myndigheter må revurdere sin tilnærming til deportasjon. Dette er ikke bare en politisk nødvendighet, men en moralsk forpliktelse. Som Immanuel Kant sa, bør vi “handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.” Jean-Paul Sartre understreket at med frihet følger ansvar. Norske ledere må ta ansvar for de beslutningene de tar og de konsekvensene disse har for menneskers liv. La historien til Nourzad Alimoradi bli en vekker som fører til reell forandring.