Foto: Avin Rostami
- Skole er håp! Det håpet i Gaza har sluknet - 19.08.2024
Med bakgrunn fra en oppvekst i krig og på flukt, vet jeg veldig godt hvilken verdi skole og læring har for en som barn i en ellers kaotisk tilstedeværelse. Jeg vokste opp på flyktningleir og gikk på skolen der, til og med sjette klasse. Vi hadde et uforutsigbart liv preget av krig og konstant frykt og uro, men en ting var stabil i vårt liv og det var å gå på skole.
Skolen var ankeret i livene våre
Skolen var stedet vi lærte om demokrati, fred og historie. Stedet lærere ga oss omsorg og håp om en bedre fremtid. Der hvor vi søkte kunnskap og læring. Selv om vi kunne bli bombet gjennom natta, var vi på plass på skolen igjen dagen etter. Så skolen og læringen ble på mange måter ankeret i vårt liv, i en kaotisk og uforutsigbar verden. Det er nok ikke helt tilfeldig at jeg selv ble pedagog. For våre lærere på flyktningleiren risikerte livet for å undervise oss og så drømmene hos oss. De ble et idol med tiden. Det å være vitne til at skoler blir et mål for bomber og missiler i Gaza, smerter på mange måter.
Å være i folkemengden på Youngstorget på lørdag 18. august blant de alle som møtte opp var en sterk opplevelse. Å høre de nyankomne studentene fra Gaza holde tale var hjerteskjærende, men samtidig ga deres ord håp om endring. I Gaza er det 650 000 elever, det er like mange som vi har her i Norge. Og mens barna gjør seg klar til skolestart i Norge, er livet satt på vent for barna i Gaza.
I FNs barnekonvensjon står det tydelig og klart at «alle barn har rett til å gå på skole» og at «alle barn har rett til lek, fritid og hvile». Det at disse rettighetene og mange andre rettigheter blir brudd på er både skremmende og urovekkende. Hvilken verdi har barnekonvensjonen dersom den ikke trumfer og beskytter barn når et pågående folkemord finner sted?
Setter evig spor
Hvilken verdi har vårt demokrati og menneskerettigheter dersom vi ikke klarer å stoppe dette? Som en av appellantene sa på markeringen på lørdag «mens vi skriver og markerer våre barns skole saker med deres navn, skriver foreldre i Gaza navn på barna på deres kroppsdeler.
Å ha kjent frykten på kroppen og levd konstant blant trusler om død setter evig spor
Kontrastene er uholdbare store og utenkelige. Jeg har tenkt ofte at vi er så heldig som fikk starte livet på nytt i fred og frihet, men når jeg stod blant folkemengden på demonstrasjonen på lørdag, var det vondt å være «en av de heldige» for å stå der og ha kjent på kroppen hvordan det er å være det barnet som holder seg for ører under pulter på skolen. Å ha kjent frykten på kroppen og levd konstant blant trusler om død setter evig spor. Og å vite at barn gjenopplever ens barndom på nytt i 2024, på verst tenkelig måte får en til å avsky hele menneskeligheten. Vanligvis runder jeg av mine tekster en positiv vri og med et budskap om håp, men det får jeg ikke til her denne gangen. Jeg er sint, frustrert og bekymret for at barns liv og levekår blir satt på spill og deres mest grunnleggende rettigheter blir oversett.
