Å problemdefinere islamofobi-forskere fremfor de islamofobe

I flere vestlige land pågår det massive angrep på Israel-kritikeres ytringsfrihet. Det er ikke noe nytt at antisionistiske røster stemples som antisemitter og terrorsympatisører, men under det pågående folkemordet har sensuren blitt svært gjennomskuelig. Tyskland ikke bare nekter Israel-kritiske talere adgang, staten forbyr og bøtelegger pro-palestinske slagord. I USA er tusentalls studenter arrestert, og akademikere som protesterer mot folkemordet frarøvet jobbmuligheter.  Trump har til og med truet med å deportere pro-palestinske studenter om han blir valgt.

I motsetning til islamofobe stemmer, fremmer antikrigsstemmene som nå knebles verken hat eller folkemord. Førstnevnte dehumaniserer arabere og muslimer som “sivile følgeskader” av Israels krigføring og blokade, så vel som terrorister og sikkerhetstruende femtekolonister. Vi har sett de alvorlige konsekvensen av en slik farlig retorikk i volden mot britiske muslimer, en vold 7 % av briter støtter.

 

Istedenfor å rette et kritisk søkelys på den høyst reelle ytringsfrihetstrusselen mot Palestina-bevegelsen, og ikke minst farene knyttet til et anti-muslimsk ordskifte, velger altså Aftenposten å vie to helsider til å problemdefinere Georgetown Universitys arbeid med å kartlegge islamofobi.

Anine Kierulf – kjent for å forsvare retten til å krenke muslimer gjennom karikaturtegninger og Koran-brenninger – og Cecilie Hellestveit – som er blitt famøs for å tilsløre Israels åpenlyse krigsforbrytelser – får uimotsagt anklage Bridge-initativet ved universitetet for farlig demokratiundergravende virksomhet. Ingen motstemmer til Kierulf og Hellestveits perspektiv får komme til orde. Fraværet av motstemmer er særlig problematisk i lys av at det inngår i det islamofobe kunnskapsregimet å stemple islam- og islamofobikjennere som en trussel mot vestlige frihetsverdier. Sammen med venstresiden beskyldes de av høyrenasjonalister for å legge lokk på de angivelige problemene knyttet til muslimer.

Dem som vil høre Bridge-forskernes syn på akademisk frihet bør lytte til panelsamtalen «The Criminalization of Islamophobia Studies».  Her pekes  det blant annet på hvordan Frankrike har stengt Collective Against Islamophobia in France – i et klart angrep på ytringsfriheten som tilsynelatende verken opptar Aftenposten eller Kierulf.

Kierulf hevder faktaarkene om islamofobe aktører ikke er “akademisk motiverte” – hva nå enn det betyr – og bryter med grunnleggende akademisk kutyme ved å ikke oppgi forfatternavn.

En mulig grunn til at Georgetown University unnlater å oppgi forfatternavn er nettopp å verne den akademiske ytringsfriheten Kierulf og Hellestveit hevder de truer.

Muslimfiendtlige krefter – som finnes i alt fra tankesmier og sikkerhetstjenester til mediehus og politiske partier – er nemlig ikke bare pengesterke og mektige, de slipper forbløffende lett unna med å trakassere islamofobi-forskere.  En av forskerne tilknyttet prosjektet, østerriske Farid Hafez, har i unik grad fått erfare dette. Pga. sitt akademiske arbeid om statsstøttet islamofobi, ble han i 2020 tiltalt for å være en islamistisk terrorist.  En østerrisk domstol satte til slutt en stopper for galskapen, men det er ingen tvil om at slike fabrikerte terroranklager kan ha en nedkjølende effekt på muslimske forskeres vilje til å ytre seg maktkritisk. Magnus Ranstorp, en svensk «terrorforsker» som omtales i Aftenpostens artikkel, sendte truende meldinger til Farid Hafez etter at Bridge produserte et faktaark om hans islamofobe idéverden.

I sin bok «Islamofobi – med nyskrevet epilog om terrorhendelsene 22.jui», dokumenterer Mattias Gardell inngående hvordan Ranstorp både er influert av og bidrar til spredning av den hatefulle Eurabia-teorien. Det er ironisk at Hellestveit og Kierulf tar personer som Ranstorp i forsvar – fordi deres ytringer angivelig er «forskning» og «kritikk av religion og innvandring» – samtidig som de kritiserer Georgetown University for uvitenskapelig «skittkasting». Gardell gransker nemlig en av Ranstorps såkalte forskningsrapporter, «Hot mot demokrati og värdegrund, – en lägesbild från Malmö» i sin bok og konkluderer med at den ikke oppfyller noen av de akademiske kriteriene for at noe skal kalles vitenskapelig. Ranstorp serverer alarmerende opplysninger om kjellermoskeer som sprer voldsforherligede budskap, kulturforeninger som ikke er det de utgir seg for å være og kvinner som tilslører seg av frykt for å bli trakassert. Slike antakelser presenteres uten empirisk grunnlag. Faktisk oppsøker ikke rapportforfatterne en eneste kjellermoské, kulturforening eller tilslørt kvinne for å høre hva de har å si.

Hvis Hellestveit, Kierulf og journalist Jakob Semb Aasmundsen genuint er opptatt av ytringsfrihet og akademiske prinsipper, burde de vel ta et oppgjør med Ranstorp for å ha sendt  trusler til en forskerkollega? Burde de ikke også imøtegå dem som gjemmer seg bak forskertitler for å drive “skittkasting” mot muslimer?

Et konsekvent forsvar av ytringsfriheten, innebærer at en tilkjenner både anti-muslimske og antirasistiske forskere ytringsfrihet til å kritisere hverandre. For hvorfor skal kun ytringsfriheten til førstnevnte beskyttes? De som rapporterer om eller opplever denne rasismen har vel også krav på et ytringsvern?  Et moralskt klokt forsvar av ytringsfriheten derimot, tar i tillegg  innover seg at formålet med ytringsfriheten er å bygge rettferdige samfunn, ikke fiendtlighet mot sårbare grupper.