Foto: Privat
Ungdomskriminalitet er et komplekst fenomen som påvirkes av en rekke faktorer, blant annet sosioøkonomiske forhold, familieforhold, diskriminering, mislykket integrering og marginalisering. Å redusere disse utfordringene til kun å dreie seg om innvandring, integrering eller kultur gir et forenklet og unyansert bilde.
Samtidig deler vi alle et felles ønske om et trygt samfunn hvor vi kan bevege oss fritt uten frykt for vår sikkerhet. Dette er oppnåelig, forutsatt at vi utvikler en bredere og dypere forståelse av årsakene til ungdomskriminalitet enn vi har i dag, slik at tiltakene blir mer effektive og varige.
Oslo Aps forslag
Ulike politiske partier har presentert forskjellige forslag for å bekjempe ungdomskriminalitet, som spenner fra forebygging og rehabilitering til strengere straff og økt politiinnsats. Det er positivt at ulike tiltak diskuteres og foreslås, men jeg mener at de riktige tiltakene fortsatt er fraværende. Nylig presenterte Oslo Arbeiderpartiet et nytt forslag i VG, kalt ‘Team Oslo’, med en anslått kostnad på 80 millioner kroner. Planen innebærer å ansette 80 personer som skal fotfølge unge i alderen 10–14 år fra morgen til kveld, samtidig som deres familier må møte dette teamet ukentlig.
Selv om intensjonen er god, fremstår forslaget som vanskelig gjennomførbart og potensielt stigmatiserende på sikt. Dette ble også reflektert i diskusjonen på NRKs Dagsnytt 18, hvor forslaget ble lagt på is av byrådet i Oslo, med begrunnelse om at mange av de foreslåtte tiltakene allerede er i gang i en eller annen form. Men til tross for innsatsen ser det ikke ut til at kriminaliteten avtar – snarere tvert imot, den øker. Så hva gjøres feil, og hva kan gjøres annerledes?
Forebygging må starte i skolen
Forebygging er nøkkelen til å møte fremtidige sosiale utfordringer på en effektiv måte. I bydelen jeg bor i, Søndre Nordstrand, har enkelte skoler, ifølge bydelens direktør, elever på femte trinn som ligger på nivå 1 i leseferdigheter. Dette betyr at mange elever ikke mestrer grunnleggende lese- og regneferdigheter. Når disse elevene snart skal begynne på ungdomsskolen og videre på videregående skole, er det avgjørende å iverksette tiltak tidlig, som ekstra støtteundervisning og tett oppfølging. Målet må være å forhindre at de havner i frafallsstatistikken, blir en del av den økende gruppen unge uføre, eller i verste fall, ender opp i enda mer utfordrende livssituasjon. Myndighetene må derfor investere i forebygging og styrke tjenestene rundt disse ungdommene slik at de får de nødvendige ferdighetene og muligheter for å lykkes i livet.
I det forrige bystyret, hvor jeg var medlem, behandlet vi en omstridt sak om mobbing og vold i Osloskolen. Den største andelen av volden ble utført av barn i alderen 6–10 år. Det ble foreslått en rekke tiltak, men ingen stilte spørsmålet: Hva er det som får en 6-åring til å utagere så voldsomt? Kan det skyldes at det er uavdekkede lærevansker? Kan det være et symptom på omsorgssvikt? Eller finnes det andre årsaker enn de vi lenge har trukket frem som hovedforklaringer, nemlig fattigdom og trangboddhet? Når vi ikke kjenner de bakenforliggende årsakene, men allikevel setter inn tiltak opptrer vi som uansvarlige politikere. – Et godt skole-hjem-samarbeid er essensielt for å forebygge mobbing, vold og trusler (utdanningsnytt.no)
Ingen barn er født onde, og de fleste foreldre vil det beste for sine barn.
Jeg håper at dette bystyret er blitt klokere og lært at problemene ikke forsvinner av seg selv med mindre de bakenforliggende utfordringene i større grad løses. Ingen barn er født onde, og de fleste foreldre vil det beste for sine barn. Det er på tide å fokusere på hva foreldrene trenger for å være gode omsorgspersoner, for å kunne tilby et trygt og omsorgsfullt hjem.
Lære fra andre land
Vi kan lære av erfaringene fra andre land som har stått overfor lignende utfordringer, som Island. Der har man satset på tidlig intervensjon og implementert skolebaserte programmer som lærer barn konflikthåndtering, sosial kompetanse og styrking av selvfølelsen. De har også innført ordninger der barn kan gjøre opp for seg gjennom samfunnsnyttige tiltak. I tillegg har Island gitt omfattende støtte til familier, blant annet i form av familieterapi og økonomisk hjelp, samtidig som de har strammet inn reguleringen av rusmidler, og styrket fritidstilbudene ved å subsidiere aktiviteter som sport og kunst.
For noen år siden hadde Ottawa, hvor jeg har en del familiemedlemmer, alvorlige problemer med vold og kriminalitet. Foreldre og naboer var desperate og redde for å bli stemplet som snitcher, og politiet var maktesløse. Forandringene startet da politiet og lokale myndigheter begynte å ansette personer med flerkulturell bakgrunn. Disse personene, med både fagkompetanse og kultur- og språkkunnskap fungerte som brobyggere og rollemodeller mellom de som trengte hjelp og de som kunne gi hjelp.
Gjennom medier som Voice of America og BBC Somali har vi sett debatter med foreldre som tør å søke hjelp og dele sine historier. Deres barn, som tidligere var venner, havnet i ulike kriminelle grupper og drepte hverandre. Familiene turte ikke å kontakte politiet av frykt og skam. Nå snakker de åpent om det, tilgir hverandre, og kjemper sammen mot kriminaliteten for å redde sine barn. Når familier får støtte og forståelse fra myndighetene, reduseres volden. Dette er det vi trenger i Oslo også. Familiene er nøkkelen til å bekjempe dette problemet. De må styrkes. Det må også ansettes flere fagfolk med flerkulturell kompetanse for å møte utfordringene.
