Det er regjeringen som er lat – ikke ungdommene

Som bioingeniørstudent og tidligere helsefagstudent har jeg fått mye erfaring med ungdommene Brenne snakker om, skriver Nawisa Falahzadeh i dette innlegget.
Foto: Cici Henriksen/spkrbox
Ifølge NAV er omtrent 111 000 personer i alderen 20 til 29 år utenfor utdanning og arbeid. Mange av disse har psykiske utfordringer.
Nawisa Falahzadeh
Latest posts by Nawisa Falahzadeh (see all)

Når Tonje Brenna og resten av regjeringen snakker om late ungdommer så lurer jeg på om de vet hva de snakker om. Det er regjeringen som er lat, de straffer ungdommer som har falt utenfor samfunnet. Regjeringen er for late til å investere i forebyggende tiltak som virkelig tilrettelegger for at nettopp disse ungdommene ikke faller ut av samfunnet i utgangspunktet.

Som bioingeniørstudent og tidligere helsefagstudent har jeg fått mye erfaring med ungdommene Brenne snakker om. På poliklinikken har jeg møtt mange unge med alvorlige psykiske utfordringer, som veldig gjerne vil være aktive i samfunnet, og jobbet.

Ifølge NAV er omtrent 111 000 personer i alderen 20 til 29 år utenfor utdanning og arbeid. Mange av disse har psykiske utfordringer. Disse utfordringene oppstår ikke i et vakum. Faktorer som mobbing, mangel på møteplasser, kroniske sykdommer og fattigdom påvirker også mulighetene dine.

For å møte disse utfordringene må staten gjøre en reell innsats, ikke komme med enkle løsninger.

Jeg er uenig med Tonje Brenna, som mener at ungdommer bruker for mye tid på å dokumentere sykdom for å få støtte. Mange kjemper allerede en hard kamp for å få den hjelpen de trenger, enten det gjelder psykisk eller fysisk helse. Det jeg derimot ikke forstår er hvordan løsningen på dette åpenbare problemet er å rive alle støtteordningene fra disse ungdommene som allerede sliter.

For å møte disse utfordringene må staten gjøre en reell innsats, ikke komme med enkle løsninger. Rask tilgang til helsehjelp, både fysisk og psykisk, er ikke en luksus, men en rettighet. Dette er en investering i både ungdommens fremtid og samfunnet som helhet. Som professoren min i folkehelse sa: “Det er billigere å forebygge enn å behandle.”