Abid Raja med polarisering og farligere retorikk

Når Raja trekker frem islam som en trussel, spiller han på frykten mange i samfunnet allerede har for det ukjente, skriver Muneeb Iqbal i dette innlegget.
Foto: Ilja C. Hendel/Kulturdepartementet
Som en som daglig jobber med ungdommer og familier med innvandrerbakgrunn, er det vanskelig å ignorere hvordan Abid Rajas retorikk om islam skaper polarisering og frykt i det norske samfunnet.
Muneeb Iqbal
Latest posts by Muneeb Iqbal (see all)

Islam fremstilles som en trussel mot vestlige verdier, men i virkeligheten er utfordringene vi står overfor langt mer komplekse. Raja forenkler et komplisert problem, og i prosessen bidrar han til å skape grobunn for både høyreradikalisme og radikalisering i minoritetsmiljøer.

En retorikk som skaper konflikt

Når Raja trekker frem islam som en trussel, spiller han på frykten mange i samfunnet allerede har for det ukjente. Han nevner homofili, sex utenfor ekteskapet og selvbestemt abort som områder hvor islamske verdier skiller seg fra vestlige, men han ignorerer det faktum at også andre religioner, inkludert kristendommen, har konservative syn på disse temaene. Ved å fremstille islam som et særskilt problem, bidrar Raja til å nære fremmedfrykt.

I stedet for å male et nyansert bilde av de utfordringene innvandrere og spesielt muslimer møter, velger Raja en retorikk som kan gi næring til høyreradikale miljøer. Høyresiden i mange europeiske land har i lang tid brukt frykten for «islamsk overtakelse» som et politisk våpen, og Rajas påstander om at muslimsk innvandring kan true europeiske verdier gir denne retorikken en politisk legitimitet. Ved å peke på islam som en trussel, gir Raja høyreekstreme grupper en følelse av å ha rett i sin frykt.

Bidrar til radikalisering i muslimske miljøer

På den andre siden risikerer Raja å forsterke radikalisering blant muslimske ungdommer som allerede føler seg marginalisert. Når de hører politikere som Raja fremme negative fortellinger om islam, kan det forsterke følelsen av å ikke høre til i det norske samfunnet. Dette kan igjen føre til at noen ungdommer vender seg mot radikale miljøer som tilbyr en form for tilhørighet og identitet de ikke finner ellers.

Jeg kjenner flere ungdommer som har slitt med denne følelsen av fremmedgjøring. Når de konstant hører at deres tro blir fremstilt som et problem, forsterkes deres følelse av å stå

utenfor det norske fellesskapet. I stedet for å bygge broer og inkludere disse ungdommene, bidrar Rajas retorikk til å gjøre avstanden mellom dem og samfunnet enda større.

Rajas identitetskrise

En annen interessant, men bekymringsfull side ved Abid Rajas offentlige fremtoning, er hans tilsynelatende identitetskrise. Han har ofte vekslet mellom å være en stemme for minoritetsmiljøene og en som støtter majoritetens bekymringer. Denne vekslingen skaper forvirring både i det offentlige ordskiftet og blant dem som ser på Raja som en rollemodell for inkludering.

I sine bøker og offentlige uttalelser forsøker Raja å balansere mellom å forstå minoritetene og å adressere majoritetens frykt. Men i prosessen ender han ofte opp med å fremstå som en som gir etter for press fra majoriteten, i stedet for å stå fast ved prinsippene om inkludering og dialog. Denne identitetskrisen svekker troverdigheten hans, og mange i minoritetsmiljøer føler at han ikke lenger representerer dem.

Misvisende bøker

Rajas bøker har blitt godt mottatt i visse kretser, men de gir et forenklet og misvisende bilde av de utfordringene både muslimer og samfunnet for øvrig står overfor. For eksempel snakker Raja ofte om sosiale kontrollmekanismer i muslimske miljøer, men han ignorerer viktige nyanser. Mange muslimske ungdommer utfordrer disse konservative normene og søker etter en mer progressiv forståelse av både religion og samfunn. Rajas bøker reflekterer sjelden denne virkeligheten, og han fremstiller ofte islam som en uforanderlig og konservativ kraft.

Når man leser bøkene hans, sitter man igjen med et inntrykk av at muslimer i Europa er fanget i et system som ikke lar seg forene med vestlige verdier. Dette er ikke bare misvisende, det er også farlig. Det forsterker stereotypier og misforståelser om muslimer som allerede finnes i samfunnet, og gjør det vanskeligere å skape dialog og forståelse.

Skaper avstand fremfor forståelse

Raja hevder at han forsøker å løse et problem ved å belyse utfordringene med muslimsk innvandring, men han skaper i realiteten mer avstand mellom grupper. Når han snakker om muslimer som om de er en homogen gruppe som motsetter seg vestlige verdier, forsterker han bildet av «oss» mot «dem». Dette skaper ikke den nødvendige dialogen som trengs for å bygge et mer inkluderende samfunn.

Jeg kjenner mange mennesker med innvandrerbakgrunn som gjør sitt beste for å tilpasse seg det norske samfunnet, samtidig som de ønsker å bevare sin egen identitet. De møter allerede nok utfordringer i form av diskriminering og fordommer. Når en profilert politiker som Raja i tillegg fremstiller dem som en trussel, forsterkes følelsen av utenforskap.

Hvis vi virkelig ønsker et mer inkluderende samfunn, må vi legge bort denne typen polarisering og i stedet fokusere på dialog, forståelse og reell inkludering.

Dette gjør ikke bare integrering vanskeligere, men øker også risikoen for ytterligere polarisering.

En farlig polarisering

Summen av Rajas retorikk bidrar til en farlig polarisering i samfunnet. Ved å fremstille islam som en trussel, bidrar han til å styrke høyreradikale krefter som ser på innvandring som en fare. Samtidig gir han muslimer følelsen av at de aldri vil bli fullt ut akseptert i Norge, noe som kan føre til radikalisering i enkelte miljøer. Denne polariseringen skaper en ond sirkel der begge sider trekker seg lenger bort fra hverandre, i stedet for å finne felles grunnlag for samarbeid og dialog.

Bidrar til en retorikk som splitter fremfor å forene

Abid Raja bidrar dessverre til en retorikk som splitter fremfor å forene. Hans forenklede og til tider misvisende fremstilling av islam som en trussel mot vestlige verdier skaper både høyreradikalisme og radikalisering i muslimske miljøer. Rajas identitetskrise, der han veksler mellom å støtte minoritetene og please majoriteten, gjør hans budskap uklart og ofte forvirrende. Hvis vi virkelig ønsker et mer inkluderende samfunn, må vi legge bort denne typen polarisering og i stedet fokusere på dialog, forståelse og reell inkludering.