Foto: Privat
- En svak «handlingsplan mot muslimfiendtlighet» - 16.12.2024
- Forsøker Martin å skape moralsk panikk gjennom misbruk av tall? - 07.10.2024
- Islamofobien som gir næring til folkemordet - 24.03.2024
Det er kun én ting ved Martins svar på mitt innlegg i Dagsavisen som er oppklarende: At hans anliggende ikke er “integrering”, men en ensretting hvor muslimske barn skal opptre identisk med ikke-muslimske barn.
Han har rett og slett et problem med at muslimers religiøse uttrykk kommer til syne i offentligheten. Ta halalmat som eksempel. Når jeg utfordrer han på hvorfor det undergraver fellesskapet å ønske å spise halalmat, og hva som er den prinsipielle forskjellen mellom ønske om halalmat og ønske om vegetarmat eller koshermat, svarer han at vegetarmat i motsetning til halal er et personlig valg.
Det er for det første uforståelig hvorfor Martin mener valg begrunnet i religion – i motsetning til valg utledet fra ikke-religiøse verdier eller ideologier – ikke er personlige valg. For det andre må Martin minnes om at alle familier innlemmer sine barn i sin tro og normative verdier. Et barn som vokser opp i et hinduistisk hjem eller et hjem hvor en spiser vegansk av dyrevernhensyn, tar like lite eller mye et personlig valg om å avstå fra å spise storfekjøtt fra Gilde som et muslimsk barn.
Overdrivelse
Martin viser til en forskningsrapport om området Bjørnerud for å underbygge at det pågår “halalpress” i Norge. Her trekker han konklusjoner han ikke har grunnlag for. Klikker man seg inn i den lange rapporten, nevnes ordet halal kun én gang. Dette i forbindelse med to intervjuer som ble utført med en barnehagestyrer og mor fra Bjørnerud tilbake i 2018. Barnehagebestyreren sier at hun forklarer muslimske
Martin skaper storm i vannglass ved å fremstille “halalpress” som en samfunnsfare
Når det gjelder islamsk bønn, mener Martin i likhet med sin parti- og meningsfelle Abid Raja, at det ikke har noen plass i skolen. Skolen er ikke en religiøs institusjon, formaner Martin strengt. Begge mener at bønn truer skolens sekularitet. Igjen skapes det stort oppstyr rundt atferd som avviker fra majoritetsamfunnets. Det er sjelden mer enn en av dagens fem bønner som faller innenfor tidsrommet man er på skolen, og bønnen kan enkelt forrettes i en pause. Slik enkelte finner psykisk lettelse i å gå inn i et stillerom for å meditere eller gå en spasertur i løpet av en skole- eller arbeidsdag, finner andre ro i å be.
Det er nevneverdig at både Martin og Raja legger til grunn en preferanse for en bestemt form for autoritær sekularisme, nemlig en hvor staten bekjemper religions offentlige uttrykk. Eller, rettere sagt islams offentlige uttrykk – verken Martin eller Raja ser ut til å ha noe problem med kristne skoler, julemarkeringer eller skolegudstjenester. En alternativ form for sekularisme, som ville vært mer forenlig med det liberale politiske utsynet Martin påberoper seg – er den hvor staten legger til rette for borgernes sosiale mangfold ved verken å favorisere en religion eller ikke-religion. En slik tilnærming anerkjenner at religion er en av flere mulige livsstiler borgerne finner berikende og avstår fra stillingsstaken i metafysiske spørsmål.
Underlige sammenkoblinger
I mitt innlegg etterlyser jeg empirisk belegg snarere enn anekdotiske bevis for påstanden om sammenheng mellom homohat, jødehat og ønske om bønnerom. I sitt motsvar avslører Martin at han ikke har forskning å vise til, for han forsøker å avlede ved å vise til Bufdirs årsrapport om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll – som ikke belyser noen slik sammenheng. Martin viser til at 86% av de rammede har innvandrerbakgrunn, et tall han bruker for å underbygge at det står dårlig til i det muslimske miljøet. Selvfølgelig er vold i nære relasjoner et alvorlig samfunnsproblem. Kompetanseteamet spesialiserer seg imidlertid på vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll knyttet til folk nettopp fra minoritetsmiljøer. Derfor er det på ingen måte overraskende at 86% av sakene de har fått meldinger om angår personer med innvandrerbakgrunn. Barneverntjeneste og politi bruker sannsynlig ikke Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnlemlestelse og negativ sosial kontroll til å melde ifra om vold i nære relasjoner eller sosialt press der de utsatte kommer fra majoritetskulturen.
Det finnes flere eksempler på at Martin bruker tall på misvisende måter. Han tar f.eks. en forskningsrapport fra 2021 til inntekt for at hat mot homofile er et stort problem blant muslimer. Men rapporten det refereres til måler holdning til homofil praksis (dvs. den seksuelle handlingen), ikke holdning til mennesker som er homofile. Muslimer, i likhet med jøder og kristne, anser sex utenfor ekteskap som syndig. En slik holdning er ikke ekvivalent med hat mot folk som utfører denne handlingen.
Feil bruk av tall
Et annet eksempel på feilaktig tallbruk forekommer når han i Nettavisen påstår at tamiler er usynlige i kriminalitetsstatistikken, noe som brukes til å underbygge at det er muslimsk innvandrerkultur som er roten til kriminalitet. Han lenker til statistikk i form av en Minerva-artikkel, som har en graf som tydelig viser at menn fra Sri Lanka er overrepresentert i voldskriminalitetsstatistikken
I tillegg til at Martins påstander er mer preget av fordommer enn av reell, dataanalysert innsikt, er de lite konkrete: Store ord om frihet og norske verdier kastes rundt i følelsesladde og til dels usakelige, men meningsfattige setninger. Martin sier det er en forutsetning for at muslimske barn skal være frie at “man ikke kan ha egne verdisett eller likestille religiøse krav med norske verdier, som over flere hundre år har bygget et velferdsssamfunn” og spør så om jeg vil ha “landsbygda i Pakistan?” Ethvert kritisk tenkende menneske blir sittende å lure på hva som her menes med norske verdier og hvorfor velferdssamfunn og den pakistanske landsbygda trekkes inn i bilde. Ikke minst er jeg stadig forvirret over hvorfor i all verden muslimske unge er ufrie hvis de spiser halalmat eller ønsker å be på skolen?
