Abid Rajas siste bok, Vår ære og vår frykt, bygget på erfaringer fra pakistanske miljøer i flere land, inkludert Pakistan og Norge, har skapt en storm av debatt i media, og også furore i noen miljøer. Han mener innvandrere, særlig muslimer, må tilpasse seg bedre etter norske forhold, og advarer mot “parallelle virkeligheter”.
Norge har blitt flerkulturelt, og er ikke lenger det homogene samfunnet det var for bare noen tiår siden. Verden har kommet til oss, på godt og vondt.
Norge er et “kristent land”, men samfunnet har blitt mer og mer sekulært, og for oss er det vanskelig å forstå hvilken betydning religionen fremdeles har for andre. Det er religionsfrihet her i landet, men ikke all religionspraksis er akseptabel.
De viktigste verdiene, som frihet, likhet og brorskap deler vi med andre siviliserte land, men den individuelle friheten overskygger de andre i den norske debatten. Frihet til abort, homofilt ekteskap og frihet til å ikke bruke hijab får uforholdsmessig stor oppmerksomhet.
Slett ikke alle norske kristne, humanister eller andre grupper er for abort eller homofilt ekteskap. Det har tatt tid å utvikle liberale lover.
Like som det har tatt tid for helligdagsloven, tidligere samlivsregler og synet på abort å bli tilpasset vår tid, er det kanskje ikke annet å vente enn at folk fra kulturer så forskjellige fra vår også tar tid på å tilpasse seg.
Muslimer i Norge er fra forskjellige land og har forskjellige tolkninger av religionen.
Det miljøet jeg kjenner best er det somaliske. Den første bølgen, hovedsakelig fra det nordlige “Somaliland’” der borgerkrig resulterte i totalbombing av de største byene, kom på slutten av 80-tallet, og økte etter Somalias kollaps i 1991.
I følge SSB var det i 2021 43 273 somaliere i Norge, 23 078 var innvandrere, og 20 195 norskfødte etterkommere. Somaliere er en av de største ikke-vestlige minoritetsgruppene, men utgjør under 1 % av befolkningen.
Det er nå tredje generasjon somaliere som vokser opp i Norge.
Blant de første som kom, var det varierende utdanningsnivåer, men mange var analfabeter, etter mange år med interne stridigheter og manglende skoletilbud. Å lære et nytt språk som voksen, når man ikke behersker sitt eget skriftlig, tar tid. Mange har klart det, men ikke alle like godt. De som kom hit som barn, eller er født her, har de samme utdanningsmuligheter og tilbud som resten av befolkningen, og benytter seg av det i økende grad. Nå er somaliere representert i de fleste yrker, i skoler og på universiteter, i politikken, media, underholdningsbransjen, innen juss og medisin, som håndverkere og i serviceyrker, og flere utdanner seg, på alle nivåer.
I hvilken grad kan somaliere sies å være integrert i det norske samfunnet, sett med norske øyne eller etter sin egen oppfatning?
De færreste som flykter fra hjemlandet sitt bryter alle bånd, mange drømmer om en gang å reise tilbake, hvis situasjonen tillater det. Noen prøver, og noen blir, men når tiden går og forholdene i hjemlandet ikke bedrer seg i betydelig grad, blir drømmen fjern og lojaliteten svekket, og det realistiske er å akseptere at Norge ikke lenger er ens annet hjemland, men har blitt det nye hjemlandet. Annen og tredje generasjon har ikke minner om Somalia slik det en gang var, da det ble sett på som et foregangsland, som ett av de første afrikanske land som ble frigjort fra kolonimaktene.
Somalierne er stort sett 100 prosent muslimer, de var det ved ankomst hit og identifiserer seg fortsatt som det.
Den britiske oppdagelsesreisende og forfatter Richard Burton skrev i 1856 i sin bok First footsteps in East Africa om somaliere: “Islam hangs lightly on them”, og fortsatte med å si at selv om de nominelt var “muhammedanere” var de hverken fanatiske eller misjonerende.
Hvorvidt dette fortsatt gjelder, kan diskuteres, men mitt inntrykk er i alle fall at trusselen om å forandre Norge til et muslimsk land ikke kommer herfra.
Når situasjonen i Somali fortsatt er så problematisk, og etter så lang tid i Norge, er de aller fleste takknemlige for å være her og innstilt på en framtid her.
Som en synlig minoritet kan man møte fordommer, diskriminering og rasisme, og de fleste har opplevd dette.
Det er naturlig at man søker sammen og bosetter seg i samme områder, særlig i de største byene kan det dannes oppstå “parallelle samfunn”, det er et tankekors at det finnes skolekasser i indre Oslo uten en eneste norsk elev. Men dette er ofte også simpelthen fordi man ikke har valgmuligheter med den bosettingspolitikken som praktiseres. De som kan, flytter gjerne til bedre forhold, og nå er det også ordninger som gjør at man kan kjøpe bolig uten å gå på akkord med muslimske forskrifter om renter og lån. En somalier i Oslo har vært foregangsmann her. Men mange tar også lån på vanlige vilkår og ser bort fra strenge forbud i Islam.
Trangboddhet og anstrengt økonomi er ikke de beste forutsetninger for trivsel, men somaliere er likevel mer lykkelige og fornøyde enn gjennomsnittet av norske borgere, og føler stor tilhørighet til landet, fremgår det av en levekårsundersøkelse. Kanskje nettopp nettverket blant “sine egne” bidrar til trivselen?
Somaliere er fremdeles ansett som en gruppe med kort botid i Norge, og ifølge SSB var 92 % 19 år eller yngre i 2018, og “forventet å ha en sterk vekst i årene som kommer i forhold til høyere utdanning og sysselsetting, sammenlignet med situasjonen i dag.” De fleste var altså for unge til å ha deltatt i høyere utdanning, men på de seks årene har mye skjedd, og somaliere ble den største innvandrergruppen med utdanningsnivå på videregående skole.
Selv om foreldrene ofte har hatt lavt utdanningsnivå og ikke har hatt mulighet til å følge opp i ønsket grad, har en SSB-rapport funnet at “somaliere i aldersgruppen 16–39 år i 2018 var en av innvandrergruppene med størst fordelaktig endring mellom første generasjon og norskfødte i landet. Gruppen viste størst forbedring mellom den eldre generasjonen og de norskfødte i forhold til forhold som lavere ledighet, sysselsetting, utdanning og annen aktivitet i samfunnet”.
I norske media er omtalen av somaliere overveldende negativ, bare unntaksvis dukker det opp positive omtaler, da helst om folk i underholdnings – eller mediebransjen, som er synlige fra før, og ikke oppfattes som “typiske somaliere”.
Hverdagssomaliere, som jeg møter mange av, foretar sine daglige gjøremål uten særlig blest om det.
Nylig snakket jeg med en barnevernspedagog med mastergrad, som også er tolk og er aktiv som frivillig, hennes barn er voksne og i utdanning, hun kom hit uten formell skolegang for et par tiår siden.
En annen venn er tolk, assistentlærer og bussjåfør, og har oppdratt to barn alene siden han kom som enkemann. Begge, sønn og datter, har avtjent verneplikten. Ingen har lest om ham.
En omsorgsarbeider med fem barn, alenemor, er et nokså typisk eksempel, et av barna fullfører lærerutdanning, en datter avtjener verneplikten, de yngre barna går på skolen.
Flere er selvstendig næringsdrivende og sysselsetter både somaliere og andre.
Mange har dannet organisasjoner og driver opplærings og informasjonsarbeid, og hjelper folk inn i jobb utdanning.
Somalisk Studentforening ble grunnlagt i 1993, med formål å motivere og inspirere til høyere utdanning. Nå vokser medlemstall og aktivitetene utvides, de arrangerer kulturdag og temakvelder.
En mini somalisk kulturfestival ble arrangert av frivillige ildsjeler i sommer, og planen er å utvide og gjøre den til en årlig begivenhet.
Dessverre kjenner jeg også familier der medlemmer har problemer med seg selv, hverandre, og samfunnet. Det kan ha forskjellige grunner. Ofte er barnevernet involvert. Det som ligger i ordet, vern av barn, blir ikke alltid oppfattet som formålet, og institusjonen har beklageligvis blitt en negativ opplevelse for noen. Det kan bunne i misforståelser om kulturforskjeller, selv om selvsagt også norske og familier med annen bakgrunn kan trenge hjelp, men de er et faktum at barnevernet har tapt flere saker, angående somaliske familier, som har gått så langt som til menneskerettsdomstolen i Haag. Dessverre er tilliten på et meget lavt nivå, og familier som kunne trenge hjelp gjør alt for å unngå kontakt. En god ting er at flere og flere av de som jobber på feltet er somaliere med relevant utdanning og erfaring.
Da de første somalierne kom hit sent på 1980-tallet, trengte de mye hjelp. Nå er det de selv som hjelper seg selv og hverandre.
Det er naturlig og en ære å være gjestfri, og flere enn Raja tror har besøkt innvandrere, i alle fall somaliere, hjemme. Det er slutt på tiden da man skulle ha “smaksprøver” ved alle anledninger, og mang en “norsk” ungdom har blitt servert kjøtt og ris og zambusa,-og pizza- og kjent lukten av røkelsen i somaliske hjem. Det som vi ser på som typisk norsk, som grilling, har somaliere brukt som en selvfølgelig, og ofte eneste, metode lenge før de kom hit, og trenger ikke lære av oss.
Vi “innfødte” kunne lære litt når det gjelder uformell gjestfrihet.
Somaliere, som andre innvandrere, har kommet for å bli.
Jo, det er forskjeller, men å fokusere bare på disse, fremmer skillene i stedet for å minske dem.
Det er ikke bare å la det “gå seg til”, utfordringer finnes, og det arbeides hver dag med å overkomme dem, fra alle hold.
Måtte det fortsette å lykkes!