Almir Martin henviser til at det er behov for voksenopplæring i sitt svar til Islam Aliev. Dessverre var ikke §2-4 i den gamle opplæringsloven et generelt forbud mot forkynnelse i skolen. Det er med andre ord et videre behov for voksenopplæring om tematikken.
Forbudet som det henvises til i §2-4 var et forbud mot forkynnelse i KRLE-faget som kom etter kritikken mot Norge i FNs menneskerettighetskomite i 2004. Denne loven er nå utdatert. Med vedtaket av ny opplæringslov i 2023, som trådte i kraft 1. august 2024, har vi derimot et slikt forkynnelsesforbud knyttet til undervisningen. §14-5 slår fast at “opplæringa skal ikkje vere forkynnande”. Dette forkynnelsesforbudet gjelder skolens virksomhet og de ansattes rolle, men det begrenser ikke elevenes egne valg og aktiviteter innenfor skolens rammer. Religionsfriheten i skolen er videreført og er nå ivaretatt i §1-3, formålsparagrafen, som vektlegger respekt for den enkelte elevs overbevisning.
Når det gjelder skolegudstjenester, er det viktig å anerkjenne at disse per definisjon er forkynnende. Den norske kirke understreker selv at gudstjenester er en form for religiøs forkynnelse. Å fremstille skolegudstjenester som utelukkende kulturell tradisjon er derfor misvisende. De var heller ikke tillatt i KRLE-faget tidligere og er det fremdeles ikke. Skolen har et ansvar for å sikre at alle elever føler seg inkludert, uavhengig av religiøs bakgrunn.
Debatten om religionsfrihetens grenser i den norske skolen er både viktig og kompleks. Det er avgjørende å balansere hensynet til elevenes rett til å utøve sin tro med skolens rolle som en inkluderende og livssynsnøytral læringsarena.
Elevenes rett til å praktisere sin tro i friminuttene respekteres
Spørsmålet om bønnerom i skolen er aktuelt. Mens det kan være problematisk å etablere faste, dedikerte bønnerom innenfor skolen, bør elevenes rett til å praktisere sin tro i friminuttene respekteres. Å nekte elever muligheten til å benytte tilgjengelige rom for bønn eller religiøse samlinger er vanskelig noe annet enn en begrensning av deres religionsfrihet. Dette gjelder uavhengig av hvilken religion elevene tilhører. Elevinitierte grupper, slik som kristne skolelag, har lenge vært en del av skolens landskap og er et tydelig sammenligningsgrunnlag for elevinitierte aktiviteter fra andre tros- og livssynstilhørigheter.
Ungdommens livssynsengasjement er en viktig del av deres identitetsdannelse. Skolen skal legge til rette for at elever kan uttrykke og utforske sin tro, så lenge det ikke går på bekostning av andre elevers rettigheter eller skolens primære oppdrag som utdanningsinstitusjon. Friminuttene er elevenes egen tid, og innenfor rimelige rammer bør de ha frihet til å organisere aktiviteter som reflekterer deres interesser og overbevisninger. Det er samtidig et tydelig ansvar for skolene og som de må ivareta. Kapittel 12 i Opplæringsloven (gamle 9A) setter klare krav til inkludering og trygt og godt psykososialt miljø. Dette innebærer at skolen har et ansvar for å ivareta enkeltindivider, minoriteter, og majoriteter i skolen. Enten det handler om religion, kjønn, seksualitet, kultur, eller etnisitet, bare for å nevne noe.
Skolen må anerkjenne og respektere mangfoldet av tros- og livssyn blant elevene. Både i elevens egen tid, men også i undervisningen der det er relevant. Grunnlaget for norsk skole er ikke sekularisme, men en sekulær skole som skaper en rom for et livssynsåpent mangfold. Dette er en vanskelig balansegang, men som det er nødvendig at skolene ivaretar. En balansert tilnærming innebærer å unngå både religiøs favorisering og unødvendige restriksjoner på elevenes religionsutøvelse.