Tidligere kjempet han for muslimske rettigheter, men nå har han snudd og bidrar heller til en skremselspropaganda om muslimer.

Useriøs og farlig analyse av det muslimske miljøet

Abid Raja (V) sin nye integreringspolitikk kommer etter den omdiskuterte boka hans Vår ære og Vår frykt.
Foto: Youtube
To sentrale prinsipper i Islam har gått Abid Raja hus forbi: det er ingen tvang i religionen, og man skal tilpasse seg lovene og reglene i det landet man bor i.

Abid Rajas katastrofe-tanker og konspirasjonsteorier om muslimer har dessverre bidratt til en misvisende debatt. Jeg mener virkelig at verken hans bok eller medieaktiviteter i etterkant er verdt en debatt. Rajas påstander nører oppunder fordommer og gjør livene til godt integrerte, oppegående og fredelige muslimer utfordrende. I motsetning til Rajas løse antagelser, kan jeg vise til forskning som dokumenterer at personer med utenlandske navn og muslimsk bakgrunn straffes dobbelt på arbeidsmarkedet. Muslimer har tre ganger vanskeligere å få jobbintervju enn ikke-religiøse nordmenn (Klassekampen 27.12.2019).

Raja har et klippekort til Aftenposten og mange andre mainstream medier hvor han fritt kan fare med vås og vrøvl. Jeg har vokst opp med å se Raja konfrontere FRP politikere med hersketeknikker og utskjellinger. Tidligere kjempet han for muslimske rettigheter, men nå har han snudd og bidrar heller til en skremselspropaganda om muslimer. Kanskje han om noen år vil ta avstand fra boken sin og erkjenne at han ga en feil diagnose av den nye generasjonen muslimer. 

Sosiolog og professor ved institutt for kriminologi og rettsosiologi Sveinung Sandberg, har intervjuet 90 muslimer i Norge. Resultatene viste stor aksept for å avgrense religion til den private sfæren, samt toleranse for andre religioner og trosretninger. Et tydelig funn var den individualiseringen og sekulariseringen som har preget kristendommen, også har gjort store fremskritt i muslimske miljøer. Sandberg påpeker at sekularisering ikke nødvendigvis betyr nedgang i religiøsitet, men et økende skille mellom den verdslige sfæren og religiøse institusjoner. 

Raja anerkjenner at mange klarer seg bra i muslimske miljøet, men hevder at de ikke trenger vår oppmerksomhet. Men hvorfor skal de som sliter stjele all oppmerksomhet gang på gang? Hvorfor presenteres dette som en ukultur eller trend? 

Vi har sett et drap i homofile miljøer. Drapet på Janne Puhakka som ble drept av sin tidligere samboer. Marius Høyby har mishandlet kvinner og har hatt et omfattende rusmisbruk. Vi har sett Gjert Ingebrigtsens regime som var preget av psykisk og fysisk vold mot sine egne barn over flere år og politikeren Mimir Kristjanssons ærlige fortelling om å vokse opp med en alkoholisert far og hans egne alkoholproblemer. 

Disse historiene betraktes som personlige tragedier, mens Rajas narrativ plutselig får status som noe som gjelder alle muslimske hjem. Rajas historie er en personlig og tragisk beretning, og bør ikke brukes som et verktøy for å stigmatisere og generalisere en minoritet. 

Hvorfor har Raja ikke foretatt seriøs forskning på integrering før han valgte å skrive en hel bok om dette temaet? Og hvorfor tror så mange i storsamfunnet at hans anekdoter er verdifulle analyser som kan bidra til å løse integreringsproblemene? Ifølge Raja er muslimsk identitet og integrering i det norske samfunnet motsetninger, men muslimske verdier harmonerer ofte med norske lover og regler. Boken Norsk Islam fra 2016, skrevet av Usman Rana, beskriver på en utmerket måte ideen om norsk Islam og nøkkelen til vellykket integrering av muslimer i Norge.

Raja har gitt en gavepakke til høyreekstreme og FRP-politikere, men hvorfor ønsker han fortsatt å identifisere seg som muslim? Hva er det ved Islam som fortsatt tiltrekker ham, og hvorfor hører vi ikke om de positive sidene? Jeg ønsker velkommen all religionskritikk, men kritikken fra Raja handler om å endre religionen for å passe hans skreddersydde livsregler. Hvordan kan en religion tilpasse seg menneskers ulike levesett og definisjoner av frihet?

Det er åpenbart at det finnes en stor kunnskapsmangel om religion hos Abid. To sentrale prinsipper i Islam har gått ham hus forbi: det er ingen tvang i religionen, og man skal tilpasse seg lovene og reglene i det landet man bor i.

Rajas forsøk på å spille på det politisk korrekte og fremstille den nye generasjonen med muslimer som trangsynte med grumsete holdninger er dypt useriøst. Han hevder i Aftenposten at flere i muslimske kretser er rasende etter boken hans. Dette fremstår som ren ønsketenkning fra hans side. Det har ikke vært noen sterke reaksjoner i etterkant i det muslimske miljøet noe som motbeviser Rajas fordommer om muslimer som ekstreme.

Et annet eksempel for mye større åpenhet og toleranse i muslimske miljøet er holdningene til legen Wasim Zahid som til tross for å være en åpen ateist blir sett opp til av mange muslimer. 

Det er åpenbart at Abid ikke har en genuin bekymring for de unge muslimene, eller at han ønsker dem noe godt. Tvert imot, hans handlinger fremstår som egoistiske og listige, utformet for å skaffe seg PR og fremheve seg selv som den eneste oppegående frelseren som skal redde Norge. Denne holdningen vitner om en betydelig grad av arroganse. Jeg husker innvandringsdebatten mellom Jonas Gahr Støre og Abid Raja fra 2009, som fant sted i en norsk moské, der Støre, etter urettmessige angrep fra Raja, måtte si: «Hold opp, du er useriøs.» Det muslimske miljøet var helt enig med Støre den gang, og det er de fortsatt i dag.