Foto: Unsplash
- Å ta bladet fra munnen - 31.10.2024
Vi lever i ei tid som er ganske vanvittig hva angår å skulle ha ytringsfrihet, men likevel møte en flom av jantelov. Og så ser jeg det samtidig er mange som får voksen-kjeft for ikke å ytre seg.
Er det egentlig så rart at en blir stum en stund? Er det så rart at en blir rådvill og kjenner seg maktesløs, og rett og slett må gi seg selv og hverandre rom for å mobilisere seg? Begripe? Jorde seg? Sette på seg sin egen oksygenmaske først? Kan det være lov å revurdere våre liv, og våre tiltak? Kan det være lov å få vurdere å flytte langt, langt ut i skogen og bort fra alt av tragedier? Kan det være lov å bli livredde, lei og sjokkerte over hvor langt det har gått, og hvor dårlig det står til?
I perioder faster jeg noe kraftig fra tabloider. Det kalles å ta ansvar for sin mentale helse. For: Ved siden av hverandre, er det artikler om drepte barn og restauranter som har fått Michelin-stjerner. Hva skal man gjøre? Hva skal man si?
Jeg har troa på filterløs dialog. Filterløs! Har troa på ungdommen, som blir sunt forbanna på jåleriet og klikkene i forhold til hvem som, ironisk nok, skal jobbe for forebygging av utenforskap. Har troa på ungdommen, som blir sunt forbanna på at alt skal dysses ned. At det er spesielt utvalgte som har en paneldebatt de mest erfarne ikke kommer til orde i. Har troa på ‘drop-outs’ som revurderer hele livet sitt. Har troa på å våge å velge et liv etter hva hjertet ønsker seg, ikke flertallet og forventningen.
I dag er noe av det mest fruktbare vi kan gjøre for hverandre og våre barn, å dele autentisk livsglede, håp og inspirasjon. Grensesetting, kritiske spørsmål innover/utover, mot til å være tro mot seg selv – koste hva det koste vil.
Som menneske begår vi mange feil. Spørsmålet er feil for hvem? Å ta radikalt ansvar for hvilke intensjoner man har, burde egentlig være MER enn nok. De færreste tar seg tida til nettopp dét. De skal framheve egne fanesaker og ha meninger om alle som ikke føyer seg.
Slik politikken er satt i system, hvor alle kjemper om det siste ordet? Noe så nedbrytende for samarbeid og samhold? Aldri blir jeg mer matt enn underveis i partidebatter. Hvorfor er det så viktig å ha rett hele tiden? For meg roper det utrygghet og manglende kontakt med en nøytralitet som er livsviktig.
Og hva er å inkludere? Jeg kjenner mange, maaaange som slettes ikke føler seg inkludert av organisasjoner/bedrifter/arbeidsplasser som så til de grader fremmer inkludering. Det handler først og fremst om å ytre sine egne tanker, og så er det altså samtidig kilometere med blindsoner i egne stereotypiske holdninger. Skjevheten har aldri vært større. (Det ligger nok av tilgjengelige rapporter på dette, for alle som måtte være interessert.) Er vi villige til å faktisk gå til kjerna av HVORFOR det har blitt sånn? At det aller mest sannsynlig leder tilbake til oss selv og våre luksusbehov?
Vi må ta radikalt egenansvar hvis vi skal ha sjans til å utbalansere noe som helst. Og så er det er jo ironisk at å være radikal har blitt forbundet med noe negativt, fordi vi har kjørt i stykker begrep som «radikalisering». Ungdommen selv, hån-ler av tiltakene som iverksettes. Fordi tiltakene virker totalt mot sin hensikt. Den ene ungdommen jeg hadde med i fokusgruppen under avhandlingsarbeidet mitt, sa: «Ingen vil komme på samfunnshus og arrangement, som har en ordlyd som stempler» Bedre kan det i grunnen ikke oppsummeres.
Som seniorrådgiver i forebygging av ekstremisme, har jeg aldri vært mer bekymra, men heller aldri mer håpefull. Det er nå det er mulig å satse knall-hardt på nye og friske tiltak, oppdaterte og virkningsfulle, gjennom at vi går inn i det med en holdning om at vi kan ha bidratt til mer av den skjevheten enn vi helst vil innrømme. (Veien til et visst sted, som er brolagt med gode hensikter)
Vi må ha tiltak som løftes fram av enkeltmenneskers superkrefter. Ikke ‘eksperter’ som selv aldri har tatt et grundig nok oppgjør, ei heller har perspektivene. Norge har en lang vei å gå når det gjelder jantelov og mot til å bære sin egen, unike stemme, så trenger du å hente litt inspirasjon, kan jeg anbefale deg å lese diktet Still I Rise, av Maya Angelou.
