Foto: Privat
Norge er på vei til å bli et flerkulturelt land. Man kan se det ganske tidlig i store byer som Oslo og Akershus. Selv om det å være et flerkulturelt land i seg selv ikke er negativt, er det som avgjør om det blir negativt hvor de forskjellige menneskene kommer fra, hvilken samfunnsbakgrunn de har vokst opp med, hva de tror på og hva de ikke tror på. Hva de har stolthet av og ser på som moralsk atferd. Eller hva de anser som umoralsk og skuffende.
Det jeg prøver å beskrive ved å stille disse spørsmålene, er ikke bare for å vise forskjellene mellom alle disse menneskene som «bør leve sammen». Jeg sier «bør» og ikke «må», fordi selv om vi bor under samme himmel og på samme jord, legger jeg merke til at mange av oss ikke lever sammen. De lever ved siden av hverandre med klare grenser imellom. Selv om de er forskjellige, kunne de ha funnet en måte å leve sammen på. Ikke leve for seg selv, side om side, uten noen indre respekt for hverandre. Derfor har jeg sluttet å være opptatt av hvorfor og hvordan de er så forskjellige. Men jeg har lagt merke til at disse menneskene har ulike definisjoner av livets verdier, moral og menneskelig atferd. Og blant alt dette er det moralske forskjeller som er den største faktoren som ødelegger relasjonene mellom forskjellige mennesker i landet vårt.
Jeg vil ikke gi eksempler, men det er verdt å stille oss noen spørsmål som sikkert har blitt stilt før. Hva er moral egentlig? Hvem har den evige retten til å definere hva som er moralsk å gjøre eller ikke gjøre? Hvilken rolle spiller tid og sted for moralen? Er det som nordmenn eller mennesker med ikke-norsk opprinnelse ser på som moralsk det samme som for hundre år siden? Hvorfor kan noen av oss ikke se bort fra tid- og stedsperspektivet når de vurderer atferd og hendelser som moralske eller umoralske?
Kan man klare å sette seg inn i dagens perspektiver og det stedet man velger å leve i?
Jeg kan svare på to måter: Den første er et kurdisk ordtak som sier: «Hvis du går til blindes by, hold øynene dine!» Selvfølgelig mener jeg ikke at alle kurdere, arabere eller pakistanere skal bli helt norske, men de bør heller ikke oppdra barna sine til å se på hver eneste nordmanns atferd eller tradisjoner som umoralske. Det motsatte er også sant. For en dag, når vi foreldre går bort, vil våre barn sitte igjen med disse tankene mot hverandre, og det er ofte disse moralske forskjellene som fører til konflikt og vold.
Jeg avslutter her med det den mest kjente irakiske samfunnsforskeren Ali Al-Wardi har nevnt i sin kjente bok (En farse av menneskesinnet): «Ikke lær barna, dine moraler, for de ble skapt for en annen tid enn din.» Tenk om alle oss tok dette i bruk når vi oppdrar barna våre – hvor fredelig en fremtidig generasjon vi kunne ha levert?
