Tilleggsstønaden for taxi stopper – men arbeidsreisen fortsetter. Hva nå?
Arbeidslivet skal være for alle. Det er noe vi hører stadig oftere fra politikere og arbeidsgivere. Likevel opplever mange av oss som er rullestolbrukere at inkluderingen stopper akkurat når vi trenger den mest. Spesielt når det gjelder en så grunnleggende ting som transport til og fra jobb.
For mange rullestolbrukere er tilleggsstønad for taxi under arbeidstrening en nødvendighet, ikke et luksusgode. Det er det som gjør det mulig for oss å møte opp på arbeidsplassen. Men når vi går fra arbeidstrening til fast jobb, skjer det noe merkelig. Tilleggsstønaden forsvinner. Hvordan kan det være slik at støtten plutselig forsvinner når vi skal gå over i fast jobb – den fasen som egentlig markerer at vi har lyktes med å integreres i arbeidslivet?
Konkrete eksempler fra virkeligheten
Dette er ikke bare et teoretisk problem – det er en virkelighet for mange. La meg gi et par eksempler. En kvinne jeg kjenner, som bruker rullestol, gjennomførte arbeidstrening med stønad til taxi. Arbeidsgiveren var fornøyd, og hun fikk tilbud om fast jobb. Men så snart hun ble fast ansatt, mistet hun støtten til transport. Uten taxistøtte måtte hun begynne å bruke kollektivtransport, som verken var tilpasset hennes behov eller ga henne muligheten til å møte opp på jobb i tide. Resultatet? Hun måtte avslå jobbtilbudet og forbli utenfor arbeidslivet – ikke fordi hun manglet kompetanse eller vilje, men fordi transportsystemet ikke fungerte for henne.
Et annet eksempel er en ung mann som også var avhengig av tilleggsstønad for taxi under arbeidstrening. Han var ivrig etter å komme seg ut i fast jobb, og arbeidsgiveren ønsket å ansette ham. Men etter å ha mistet tilgangen til taxistøtten, måtte han bruke timevis hver dag på en uforutsigbar kollektivtransport. Det ble så slitsomt at han til slutt måtte redusere arbeidstiden, og på sikt ble det umulig for ham å opprettholde stillingen.
Disse historiene er ikke unike. De viser tydelig at uten forutsigbar og tilpasset transport, kan det å komme seg til arbeidsplassen bli en uoverkommelig hindring for mange av oss.
Systemet som ekskluderer
Dette er mer enn et personlig problem – det er et systemproblem. Ved å fjerne tilleggsstønaden for taxi når rullestolbrukere går over i fast jobb, ekskluderer vi en hel gruppe mennesker fra arbeidsmarkedet. Et system som straffer de som faktisk ønsker å jobbe, er et system som aktivt bidrar til utenforskap. Vi hører ofte om at flere mennesker med funksjonsnedsettelser bør delta i arbeidslivet. Men hvordan skal det være mulig når systemet fjerner den støtten som gjør det praktisk gjennomførbart å delta?
Mangelen på stønad for transport er en av mange hindringer som gjør at flere rullestolbrukere og andre med bevegelsesutfordringer blir stående utenfor arbeidslivet. For mange av oss er det ikke et spørsmål om vilje eller kvalifikasjoner, men om praktiske løsninger. Når transporttilgangen svikter, svikter også muligheten til å være en del av samfunnet. Dette er systemisk ekskludering, hvor selv de som ønsker og har evnen til å bidra, blir nektet den nødvendige tilgangen til arbeidslivet.
Dypere skuffelse
For mange av oss skaper denne situasjonen en dyp følelse av skuffelse. Vi blir fortalt at arbeidslivet er inkluderende, at samfunnet ønsker oss inn, men når vi endelig får foten innenfor døren, trekkes matten bort under oss. Skuffelsen kommer ikke bare fra det å miste tilleggsstøtten for taxi, men fra et system som virker å ha glemt hvordan virkeligheten ser ut for mange av oss. Hvordan kan vi klandres for å føle at vi ikke er ønsket i arbeidslivet, når vi mister støtten akkurat i det øyeblikket vi er klare til å bidra?
Jeg har selv opplevd denne følelsen. Å jobbe hardt for å komme seg gjennom arbeidstrening, tilrettelegge for å møte arbeidsgivers krav, og så få en fast stilling – bare for å innse at du ikke har råd eller mulighet til å komme deg på jobb. Det er frustrerende, og det føles urettferdig.
Nødvendig reform
Vi må tenke nytt. Det er på høy tid at støtten til taxi også gjelder for dem som går over i fast jobb. Hvis målet er å ha et virkelig inkluderende arbeidsliv, må vi sørge for at de praktiske hindringene fjernes, ikke forsterkes. Transport er en av disse hindringene. Dette gjelder ikke bare for rullestolbrukere, men for alle med mobilitetsutfordringer. Hvis vi mener alvor med inkludering, må støtten til taxi være tilgjengelig så lenge behovet er der – også etter at vi har fått fast jobb.
Politikerne må handle. De må innse at systemet som det er i dag, ikke fungerer for oss som trenger det mest. Det er ikke nok å snakke om et inkluderende arbeidsliv – vi må gjøre noe med de strukturelle problemene som hindrer oss i å delta. Systemet må endres for å sikre at vi alle har like muligheter til å bidra i samfunnet.
Hva nå?
Til slutt: Hvordan kan vi som samfunn akseptere at rullestolbrukere og andre med funksjonsnedsettelser blir stående utenfor arbeidslivet, ikke på grunn av manglende kvalifikasjoner eller vilje, men på grunn av noe så enkelt som transport? Hvis vi ønsker et arbeidsliv for alle, må vi sørge for at ingen faller utenfor på grunn av systemets mangler. Dette krever handling – og det krever det nå. Vi kan ikke vente lenger kjære NAV systemet og NAV direktør med resten av ledelsen.
Jeg brenner for mangfold og inkludering i livet. Å gjøre arbeidsmarkedet er noe jeg vil jobbe for å gjøre lettere for alle målgrupper, spesielt min egen målgruppe som er de med funksjonsnedsettelse og regnes som de svakeste i samfunnet av alle, men sannheten er at vi også er en sterk ressurs. Derfor har jeg sagt ja til å stå på liste for et parti på vegne Buskerud for å representere Buskerud på stortinget etter valget i slutten av neste år 2025.
