- Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn… - 22.11.2024
- Slik jobber vi med flyktningbarna i barnehagen - 13.03.2024
Jeg var 10 år gammel, da pappa ble intervjuet av to journalister som kom hjem til oss i 1991. Det var første gangen jeg fikk høre pappas historie.
Pappas møte med personalsjefen
«Jeg var bare 19 år da jeg kom til Norge. Jeg kom til Norge i håp om å få et bedre fremtid. Men jeg forstod fort at min fetters lovprisning av arbeidsparadiset i Nord var noe overdrevet. Jeg hadde lyst å reise hjem, men jeg hadde jo ingen penger. En engelsktalende bussjåfør anbefalte meg å reise til en by som het Drammen. Jeg hadde 86 kroner og en bag med småting. Da jeg kom fram, ble jeg bare sittende på en benk. Jeg var redd. Det ble mørkt og kaldt, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gå. Det var starten på en vond periode, men den har bidratt til at jeg har fått større perspektiv på ting senere».
Pappa fant seg en nedlagt lagerbygning og bodde der uten tilgang til vann og toalett. «Har dere ledig jobb?» var en av de få setningene pappa hadde lært seg, fortalte pappa. Han fikk jobb som gipsplatearbeider, men etter andre arbeidsdag bryter pappa sammen.
«Da personalsjefen kom og klappet meg på skulderen, for arbeidet jeg hadde gjort, begynte jeg å gråte. Personalsjefen tok meg inn på kontoret, og satt taus, til jeg fikk gråte ut. Så fortalte jeg ham på engelsk at jeg nesten ikke hadde spist noe mat på to dager, hadde søvnløse netter og en voldsom hjemlengsel. Personalsjefen ba meg hjem på middag. Konen til personalsjefen serverte meg karbonader og erter. Det var det aller første ordentlige måltidet jeg spiste».
Medmenneskeligheten og egen ståpå vilje ble redningen for pappa. Personalsjefen skaffet pappa hybel og backet ham opp. Pappa forteller at han fikk mye støtte av personalsjefen og familien hans, men de var opptatt av at han måtte yte litt sjøl også.
«Vi skal hjelpe deg med norsken, men bare du kan lære deg språket», sa personalsjefen. «Det var en god oppdragelse» fortalte pappa. Etter flere år som skiftarbeider i glassverket i Drammen, bestemte pappa seg for å satse på helsesektoren. De pakistanske kameratene av pappa små lo, da pappa fortalte om sine planer. Men pappa hadde bestemt seg, og ble uteksaminert som den første asiateren fra sykepleierskolen i Drammen.
Stolt og rørt
Jeg blir alltid veldig rørt og stolt av Pappa, når jeg leser intervjuet som jeg også ble en del av. Det er mye pappa har gått igjennom og det er mye vi som familie har stått i. Men det er den personalsjefens holdninger og verdier jeg har med meg i min profesjonsutøvelse når jeg møter mennesker som mer eller mindre står der min far stod engang. Jeg mener at personalsjefen var god veileder for pappa til å ta det første steget for å integrere seg i det norske samfunnet. Vi alle må finne personal sjefen i oss
Samfunnets B-vare
Videre i intervjuet forteller pappa om at han er redd for at barna av førstegenerasjons innvandrere skal bli samfunnets B vare. «Jeg er redd for at barna skal bli B- varer i vårt konkurransesamfunn. I jobben min ser jeg mange skakkjørte mennesker, også innvandrer barn». Det gjør inntrykk på meg, når jeg nå leser det pappa sa om barn av førstegenerasjons innvandrere, altså om blant annet meg. Heldigvis har mange barn av førstegenerasjons innvandrere klart seg veldig bra, men ja, vi har også dem som kanskje ikke klarte det psykiske presset og forventningene om å leve i to kulturer. Fordi det er vanskelig å bære flere masker samtidig, og tilpasse seg de ulike kravene som blir stilt hele tiden. Det blir veldig vanskelig å finne ut hvem man rett og slett er.
Vi må forstå at ungdommen vår kanskje ikke er vanskelig, men at de kan ha det vanskelig.
Vi må forstå at ungdommen vår kanskje ikke er vanskelig, men at de kan ha det vanskelig. De kan selv være en offer for omstendighetene rundt seg. Her er det viktig å si at negativ sosial kontroll finnes ikke bare innad i en familie, storsamfunnet har også dessverre en stor del i det. Bekymringen om «Hva vil folk si» er en stor belastning.
Håp
Vi må få ungdommen inn i arbeidslivet, slik at de kan få seg de tingene de ønsker og har behov for, på en verdig og rettslig måte. Vi må få til et godt foreldresamarbeid der vi viser en mer kultursensitiv holdning fremfor en dømmende holdning. For mange familier leves tilværelsen på flere steder samtidig. Foreldrene kan fysisk være til stede her, men deres tanker, holdninger og oppdragelse vil stamme fra der de kommer ifra.
Det er ingen tvil om at det er en omfattende jobb, og at det er mye som må tas tak i. Men hvis vi som samfunnsborgere gjør vår del, kan vi klare å fjerne roten til den økende ungdomskriminaliteten. Det må brukes resurssterke mennesker som både har kompetanse og erfaring, inn i dette viktige arbeidet. Det er et ansvar som ikke bare politikerne, politiet eller barnevernet skal ha. Uttrykket det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, beskriver nettopp en filosofi om at alle barn er alles ansvar.