For en ydmykende opplevelse

“Jeg kunne bære en ryggsekk med narkotika til en verdi av 270 000 kroner før. En full sekk kaffe derimot er verdt rundt 3000 kroner. Pengene kan ikke sammenlignes, men livet er likevel så mye bedre nå”, påpekte han.

Yaneth bydde på en 75 gram kaffepose. Hun ble truet av voldelige mennesker i mange år. Hun nektet å ta imot penger for kaffen hun ga meg i Oslo i dag.

Hvor mye betaler du for dine 75 gram med “uskyldig-moro” kokain?

William tilbrakte 35 år i geriljajungelen. Han driver Esperanza og Paz kaffebutikken i dag. Så langt har han klart å rulle ut hele 12 Instagram følgere. Kokain-influenseren din har flere tusen. “Esperanza” på spansk betyr håp. “Paz” betyr fred. William mistet to brødre og kona til krigen. Han er far til fire barn. Tre av dem har høyere utdanning nå. Den fjerde er 17 år, og vil lære seg engelsk.

«Livet har vært hardt, men her står vi og ‘pusher’ på!», sa han med gråtkvalt smil mens han prøvde å holde tilbake tårene for kona. Senere forklarte han prosedyren for å kunne ‘date’ damer under jungelens strenge regler. Du og jeg klager om Tinder fra sofaen.

I 1999 pleide vi å lære sanger i hæren om hvordan man skulle drepe geriljakrigere når de klatret opp på fjellet.

“Kom kom, geriljamann. Vi venter på deg i fjelltoppen. Med granater og missilkastere. i dag skal vi drepe deg”, gikk refrenget.

Dumme, uvitende 18 år gamle jeg. Heldig og komfortabel bygutt jeg, som sang om å myrde bønder som jeg aldri hadde møtt eller visste noe om. Jeg husker å ha tenkt på hvem offeret teoretisk sett skulle ha vært. Kanskje Monica? Kanskje William, eller deres barn? Jeg er sikker på at de sang lignende sanger i mange år også.

For en hjernevask. Dumme deg, dumme meg. Jeg er glad for at de fortsatt lever.

Men det gjør jo ikke alle. Mange er døde. 60 år med krig i Colombia har tatt minst en halv million menneskeliv, og fordrevet betydelig mange flere. Blant dem Williams 2 brødre, ofre, bønder, stridende, sivilsamfunnet, barn også. De eneste som spares er de privilegierte, med de største mikrofonene. De som eier og omsetter våpnene og alt annet som gir ernæring til krig. De lever lengst unna galskapen.

Nærmere 50.000 mennesker har dødd i Midtøsten, de fleste av dem i Palestina, på et knapt år. Flest barn. Flere tusen i Russland og Ukraina som skurkene med ansvar å selge inn volden for deg og meg, ikke engang klarer å telle.

De selger deg blod, og du betaler med selvtilfredshet, bortforklaringer og stillhet.

Det er ingen romantikk i vold.

Få den til å stoppe.

Jeg håper at bøndene som jeg traff i går kommer tilbake til Norge en dag. Ta dem med til Stortinget. La dem, og deg også, høre historiene om volden som de har blitt utsatt for og selv utøvd. La Stortinget og deg smake på livshistorien og kjøpe kaffen deres. Kokain er jo ikke bra for deg uansett. Drikk heller kaffe.

Kanskje da evner Stortingets og samfunnets modige pultekrigere slutte å romantisere, tåkelegge, ernære og bygge under mer vold.

Kanskje da forstår vi alle hva krig egentlig innebærer av reell menneskelig lidelse. Kanskje får Stortinget nyte etterkrigens fredskaffe mens de folkevalgte lener seg komfortabelt tilbake på sine røde stoler, røde som blodet de bidrar til at andre blør, for å spørre seg selv og også deg følgende:

Hvorfor gikk vi fra å være et land som deler roser ved Rådhuset til å dele bomber for høystbydende, mens vi i den stille majoriteten klager på ‘dyrtid’ og skatten.

Hvorfor gikk vi fra å være et land som deler roser ved Rådhuset til å dele bomber for høystbydende, mens vi i den stille majoriteten klager på ‘dyrtid’ og skatten. Hvorfor deler vi Nobels Fredsprisen en dag for å så signere milliærdavtaler for gass- og våpenleveranser den andre.

Kanskje trenger vi å spørre oss selv hvorfor og hvor raskt vi glemte vår egen europeiske historie, og hvem det egentlig er som tjener på hele galskapen.