Foto: Team Humanity
- Vi har plass – men hvor er viljen? - 08.12.2024
- Skole er håp! Det håpet i Gaza har sluknet - 19.08.2024
I et dikt av den amerikanske poeten Warsan Shire heter det: “No one leaves home unless home is the mouth of a shark.” Disse ordene maler et bilde av desperasjon, hvor flukt ikke er et valg, men en tvang. De minner oss om at når mennesker forlater sine hjem, er det ofte under ekstreme forhold – flukt skjer ikke på grunn av valg, men fordi hjemmene deres er blitt farlige og livet deres står på spill.
Flukt. Krig, klimaendringer og forfølgelse tvinger mennesker til å forlate alt de kjenner, på jakt etter trygghet. Denne innsikten er viktig når vi ser på den nåværende flyktningkrisen. I slutten av mai 2024 hadde tallet på mennesker som er tvunget til å forlate sine hjem på grunn av konflikt, klimaendringer og forfølgelse nådd ubegripelige høyder.
120 millioner er et tall som langt overgår det vi kan forstå på et personlig nivå, men samtidig er det et tall vi som samfunn må forholde oss til. 120 millioner mennesker er mer enn hele befolkningen til land som Japan eller Russland, og det er vanskelig å finne et perspektiv som gjør dette tallet rettferdig.
Hver eneste av disse millionene representerer et liv fylt med håp, frykt og tap. Dette er et tal som ikke bare er urovekkende i omfang, men som krever en global respons som er både omfattende og medmenneskelig. Mens verden står overfor denne enorme utfordringen, ser vi at den politiske responsen, både globalt og nasjonalt, ofte virker utilstrekkelig.
Vi har plass, ressurser og muligheter til å hjelpe langt flere. Likevel velger vi å begrense vår innsats til små tall.
500 kvoteflyktninger- en dråpe i havet
I Norge, for eksempel, har regjeringen annonsert en økning i antallet kvoteflyktninger som skal tas imot i 2025 – fra 200 til 500. Dette kan kanskje virke som et steg i riktig retning, men i et globalt perspektiv er det en dråpe i havet. Hvis 120 millioner mennesker er på flukt som tilsvarer nesten 24 ganger Norges befolkning, hva representerer da 500? Er det ikke på høy tid at vi som nasjon vurderer hva vi kan gjøre for å bidra på en mer meningsfull måte? Norge er et av verdens rikeste land. Vi har plass, ressurser og muligheter til å hjelpe langt flere. Likevel velger vi å begrense vår innsats til små tall. Å gå fra 200 til 500 kvoteflyktninger i en verden hvor millioner trenger hjelp, er som å slukke en skogbrann med et vannglass. Det er ikke fordi vi ikke kan gjøre mer – det er fordi vi velger å ikke gjøre det.
Regjeringens bruk av kvoteflyktninger som en politisk markør, som noe å skryte av i valgkampen, er en kynisk prioritering. I stedet for å møte krisen med solidaritet og medmenneskelighet, brukes flyktninger som tall på et regneark. Det er på tide å spørre: Hva slags samfunn vil vi være? Vi har plass. Plass til flere i husene våre, i skolene våre, i arbeidslivet og i lokalsamfunnene våre. Mest av alt har vi plass i hjertene våre. Men plass alene er ikke nok – vi må også ha vilje til å handle. Flyktningkrisen er ikke en fjern utfordring som kan skyves unna med minimale tiltak. Det er en realitet som krever at vi tar et globalt ansvar.
Hva hjelper det å ha plass, når de som styrer setter begrensninger for hvor mange mennesker vi kan hjelpe? Hvordan kan et tall som 500 kvoteflyktninger på årsbasis være nok til å svare på en global krise? Det handler ikke bare om plass, men om vilje. Når politiske beslutningstakere bruker flyktningkvoter som et symbol på hva de gjør for å møte krisen, risikerer vi at vi mister den humanitære forståelsen som ligger til grunn for vår mulighet til å gjøre en forskjell.
Flyktningkrisen -krever en global innsats
Selv om Norge har plass – både i fysisk og økonomisk forstand – er det mye som tyder på at viljen til å handle på en tilstrekkelig måte mangler. Våre ressurser er ikke begrensede på den måten vi noen ganger blir ledet til å tro. Det er ingen grunn til at vi ikke kan være mer åpne for å hjelpe, både med flere kvoteflyktninger, men også gjennom bedre integrering og støtte til de som allerede er her.
Norge kan være et land som gjør en reell forskjell. Men da må vi slutte å slå oss på brystet for symbolsk politikk og heller bruke ressursene våre der de trengs mest. Når 120 millioner mennesker er på flukt, burde ikke spørsmålet være hvor lite vi kan gjøre, men hvor mye. Vi har plass – nå må vi bruke den.
Flyktningkrisen er ikke en utfordring som kan løses med små, politiske tiltak. Den krever en global innsats som er forankret i medmenneskelighet og solidaritet. Når 120 millioner mennesker er på flukt, må vi spørre oss selv om vi gjør nok. Vi har plass, men har vi vilje?
