Når bøddelen blir flyktning

Bashar al-Assad, tidligere syriske presidenten som har styrt landet med brutalitet og jernhånd, befinner seg i en situasjon han aldri kunne forestille seg: som flyktning. Men hans reise er annerledes. Han har ikke måttet selge huset sitt eller ofre alt for å unnslippe volden han selv har skapt. Han har ikke krysset stormfulle hav eller vandret gjennom fiendtlige landskap. Hans ressurser og nettverk har sikret ham trygghet. Det som for millioner av syrere var en reise preget av nød, død og desperasjon, er for Assad en mer tilrettelagt flukt.

Flyktninger har lenge vært brukt som politiske brikker. Vi har sett dem bli temaer i valgkampanjer og budsjettdiskusjoner, ofte uten reell omtanke for deres menneskelighet. Nå ser vi ironien i at Assad – mannen som en gang nektet millioner av sine egne landsmenn trygghet og verdighet – selv søker beskyttelse i et annet land.

Denne mannen valgte å møte sitt folk med våpen, ikke ord. Han kalte sine motstandere terrorister, uansett om de var fredelige demonstranter eller militante. Han styrte med frykt og splittelse, og tillot sekteriske militser å herje. Det var en strategi som ikke bare skapte dypere sår i det syriske samfunnet, men som også destabiliserte hele regionen.

Syria har vært styrt av Assads familie i over 50 år. Under deres regime har landet blitt isolert fra resten av verden, økonomien har kollapset, og fremtiden til millioner har blitt stjålet. Syria er i dag et land i ruiner, et offer for korrupsjon, sanksjoner og diktatur.

Jeg, som mange andre, har opplevd dette regimet på kroppen. Jeg ble torturert fordi jeg drømte om et demokratisk Syria. Jeg ønsket et land der alle var likeverdige og hadde de samme mulighetene, et land der vi kunne diskutere fremtiden i stedet for å bli drept for våre meninger.

Assads asylsøknad kan være et vendepunkt. Det minner oss om at ingen diktator kan holde på makten for alltid. Men det minner oss også om hvor viktig det er å holde mennesker som ham ansvarlige. Rettsoppgjør er nødvendig, ikke bare for rettferdighetens skyld, men for å bygge et fundament for et bedre Syria.

Jeg håper at vi syrere nå kan benytte denne muligheten til å gjenreise landet. Vi har en lang vei foran oss, men vi har også håp. Syria kan bli et fritt og rettferdig land – hvis vi lærer av fortiden og bygger en fremtid basert på likeverd og rettferdighet. Når en bøddel sin flukt minner oss om ofrenes smerte, blir vårt ansvar desto større: å sørge for at historien ikke gjentar seg.

Oslo feirer frigjøringen.