- En svak «handlingsplan mot muslimfiendtlighet» - 16.12.2024
- Forsøker Martin å skape moralsk panikk gjennom misbruk av tall? - 07.10.2024
- Islamofobien som gir næring til folkemordet - 24.03.2024
13. desember la regjeringen frem en ny handlingsplan mot muslimfiendtlighet..
Vi i MINORG har vært blant de fremste og mest konsistente talerørene og pådriverne for en slik handlingsplan over svært mange år.
Til tross for at handlingsplanen inneholder mange fagre ord om demokrati, mangfold og inkludering, er MINORG ikke blitt inkludert i arbeidet med å utforme planen eller i Forumet mot muslimfiendtlighet.
Dette er kritikkverdig all den tid vi er en grasrotorganisasjon med sterk og bred forankring i minoritetsmiljøet, og har innsikt i hvordan anti-muslimsk rasisme rammer særlig unge. Vi bruker mye av vår tid på å sette søkelys på nettopp islamofobi.
Om vi hadde blitt invitert til å komme med innspill, hadde vi påpekt flere ting.
For det første hadde vi ønsket oss at begrepet islamofobi ble brukt, slik at handlingsplanen kunne blitt knyttet opp mot en etablert akademisk fagtradisjon og hadde tatt høyde for at muslimfiendtlighet eksisterer innenfor islamofobe idétradisjoner og kunnskapsregimer (oppfatninger og påstander om islam og muslimer som sirkuleres og gjentas til det blir “sannheter” om hva islam og muslimer “er”). Nå er ikke muslimfiendtlighet definert, og det anskueliggjøres ikke hvordan fiendtlighet skiller seg fra fordommer.
Det er i så måte illustrerende at den viktigste boken på norsk om islamofobi ikke engang står oppført i litteraturlisten, nemlig Mattias Gardells bok “Islamofobi”. I boken forklarer Gardell hvordan islamofobi både er teori og praksis: Det er sosialt reproduserte fordommer og antipatier mot islam og muslimer, samt praksis som angriper, diskriminerer og ekskluderer mennesker på bakgrunn av at de assosieres med islam.
Ta den forrige regjeringens beslutning om å favorisere kristne kvoteflyktninger over muslimske som eksempel. Eller Oslo-rektoren som satte spørsmålstegn ved norskheten og kvinnesynet til tre muslimske gutter som ville hjertehilse. Det er åpenbart at dette er diskriminerende, ekskluderende og fordomsfullt nok til å bli kalt islamofobisk. Men både den Høyre-ledede regjeringen og Oslo-rektoren kan tilbakevise at de er muslimfiendtlige ved å vise til at de har muslimske venner, kollegaer eller naboer som de slett ikke hater.
Tilsvarende kan det argumenteres rundt Koranbrenning og sjikanerende karikaturtegninger. Folk kan omfavne dette som verneverdige ytringer snarere enn muslimfiendtlighet når de ikke tar høyde for den islamofobe konteksten for handlingene. Islamofobi er med andre ord samfunnsdiagnosen, muslimfiendtlighet er et av symptomene islamofobien kan gi i mellommenneskelige relasjoner.
Islamofobi er samfunnsdiagnosen, muslimfiendtlighet er et av symptomene islamofobien kan gi i mellommenneskelige relasjoner.
Videre er det problematisk at handlingsplanen unngår å gi inn på årsakene til islamofobi, og i stedet bare peker på at den har økt etter “terrorangrepet 9/11” og “terrorangrepet 7.oktober”. Dette etterlater et inntrykk av at muslimhat egentlig er selvforskyldt – de begår da vitterlig mye terror?
Det forklares ikke at man i årene etter 9/11 innledet en “krig mot terror” som førte til en dehumanisering og devaluering av muslimsk liv. Ikke minst at muslimer som kollektiv ble mistenkeliggjort på grunn av ugjerningene til noen få, og mange har blitt urettmessig overvåket, internert og torturert.
Andre trossamfunn blir ikke kollektivt ansvarliggjort for enkeltes ugjerninger, slik tilfellet er med muslimer.
I det vestlige ordskiftet får vold utført av muslimer i særlig grad en religiøs merkelapp (islamist) og terrorbegrepet settes lettere på dem enn andre. Hvorfor omtales f.eks.ikke britiske EDL – som utførte tallrike voldsangrep mot muslimer og moskeer i sommer – som terrorister? Hva med jødiske settler-kolonister som voldelig fordriver palestinere, hvorfor er det ikke terrorfinansiering å sende penger til dem? Hvorfor blir ikke Breivik eller Bush betegnet ved sin religion, som kristenekstremister?
Denne skjevheten i begrepsbruk og fokus er en hovedårsak til at mange i Norge tror islam truer alt fra kvinner og homofile til demokrati og ytringsfrihet. I norsk ordskifte blir selv det å be på skolen eller praktisere islamsk seksualetikk problemdefinert som utslag av negativ sosial kontroll og æreskultur – snarere enn egne verdivalg.
Når man unngår å gå inn på hvilke mektige islamofobe aktører som normaliserer anti-muslimsk rasisme, og ikke minst hvordan man i norsk diskurs problematiserer muslimsk praksis som unorsk, gir man næring til de utbredte islamofobe forestillingene om at muslimer er unikt voldelige og uintegrerte – og derfor har seg selv å takke for hets.
Fraværet av konsekvent og presis begrepsbruk kommer også til syne i handlingsplanen. I likhet med HL-senteret bruker ikke regjeringen ordet “folkemord” om utslettelseskrigen mot det palestinske folket. Istedet kaller de det fortsatt en krig mellom Hamas og Israel – i tråd med Israels foretrukne måte å omtale det som skjer på. Ved å fremstille en okkupasjonsmakts massakrering av de okkuperte som en slags kontraterrorkrig muliggjør man folkemordsfornektelse og en fortsettelse av blodbadet.
I forlengelsen av dette er det hårreisende at handlingsplanen ikke nevner hvordan islamofobe løgner om palestinerne som antisemitter, seksualforbrytere, halshuggere av barn og blodtørstige “jihadister” brukes til å rettferdiggjøre folkemordet. Hvordan kan vi bekjempe muslimfiendtlighet med noen grad av troverdighet når vi ikke engang kan påpeke at anti-muslimsk rasistisk dehumanisering tilrettelegger for et pågående folkemord? Slik dehumanisering øker terrortrusselen også mot muslimer i Vesten – selv om det får påfallende lite oppmerksomhet. Ta det bestialske islamofobe drapet på 6 år gamle palestinsk-amerikanske Wadea Al-Fayoume. Terroristen var en nabo, radikalisert av anti-palestinsk amerikansk politisk retorikk. Han ropte “dere muslimer må dø”, mens han knivstakk Wadea 26 ganger. Men de færreste i Norge kjenner til dette.
I handlingsplanen nevnes det at man vil øke bevilgnene til Wergeland-senteret. I den sammenheng vil vi slå et slag for at man i dette senteret og i norsk skolepensum gjør oppmerksom på at Wergeland skattet islam høyt og ville “dø som Allahs dyrker og bekjenner”. I en tid hvor så mange hevder islam truer norsk kultur, vil det være positivt brobyggende å spre kunnskap om at landets nasjonallyriker kanskje døde som en troende muslim.
