Foto: privat
Jeg er en ung mann ved navn Abdulrahman. Jeg kom til Norge da jeg var 18 år og omtrent 10 måneder gammel. Nå er jeg 19 år gammel, og det er bare omtrent 6 måneder til jeg fyller 20 år. Jeg bor fortsatt på et mottakssenter og venter på at min asylsøknad skal bli behandlet, slik at jeg kan få de rettighetene som enhver annen person har.
Skjebnen har valgt at jeg skulle bli født i et land hvor de som krever sine rettigheter, blir kastet i underjordiske fengsler hvor ingen vet om de er i live. Der blir de utsatt for de mest grusomme torturmetodene bare fordi de krevde sine rettigheter. Når en regjering begår slike handlinger mot sine egne innbyggere, koster det mye, og jeg er overbevist om at de som kritiserer eller prøver å kjempe mot slike overgrep, har blitt utnyttet på grusomme måter i disse fengslene.
Min familie måtte flykte fra vårt hjemland, og vi reiste til et annet land for å få en viss trygghet og unngå å bli ofre for et undertrykkende regime. Da jeg kom til Norge, trodde jeg at jeg ville finne fred og muligheten til å bygge et nytt liv, med respekt for mine rettigheter som menneske.
Da jeg ankom Norge ble jeg tatt imot på et mottakssenter, et av de beste stedene jeg har vært i Norge. Stedet fulgte loven på en måte som ga meg håp for en fremtid basert på rettferdighet og respekt for menneskerettighetene. Etter hvert ble jeg flyttet til et annet mottakssenter i Holmstrand, som er et eldre bygg som ikke er godt tilpasset for de som bor der.
Som mange andre, har jeg ventet på behandling av min asylsøknad i lang tid. Per i dag, har jeg ventet i 261 dager, nesten 9 måneder, uten å ha fått noen svar på søknaden min. Jeg er klar over at mange mennesker venter i over ett år, og noen i opptil to år eller mer. Jeg har oppdaget at mange mottakssentre i Norge har blitt steder hvor mennesker sliter med alvorlige psykiske problemer, som depresjon, og til og med rusmisbruk.
En av de alvorligste hendelsene jeg har vært vitne til, var da en jente som bodde på samme mottakssenter som meg, forsøkte å ta sitt eget liv. Hennes lidelse var et resultat av det tomrommet som ventetiden og mangel på informasjon om fremtiden skaper. Det er svært frustrerende å vite at mange mennesker, inkludert meg selv, blir sittende i denne ventetiden, med livene våre hengende i en ubesluttsomhet.
Jeg mener at ventetiden bør reduseres til en mer rimelig periode for å hindre at vi blir fanget i psykologiske problemer
Norge er kjent for sitt engasjement for menneskerettigheter og humanitære prinsipper, men hvordan kan vi ignorere de alvorlige konsekvensene av den lange ventetiden for asylsøkere? Jeg har ventet på beslutningen om min asylsøknad i nærmere ett år, og det er stor usikkerhet om hvor lenge det vil vare. Mange av oss, som har flukt fra krig og undertrykkelse, står nå overfor den psykiske belastningen som følger med den uendelige ventingen. Jeg mener at ventetiden bør reduseres til en mer rimelig periode for å hindre at vi blir fanget i psykologiske problemer som kan påvirke vår evne til å integreres i det norske samfunnet.
Det er en økende bekymring blant asylsøkere i Norge om at ventetiden har negative psykologiske effekter. For mange er det ikke bare en utfordring, men en uutholdelig belastning. Jeg forstår at dette er et komplekst problem, men jeg ønsker å appellere til de ansvarlige myndighetene om å finne løsninger som kan sikre at vi får svar på våre asylsøknader innen en rimelig tid. Når vi får et svar raskt, kan vi fokusere på å bygge et nytt liv i Norge, et liv der vi får muligheten til å bidra til samfunnet på en meningsfull måte.
Jeg håper at mine tanker og bekymringer kan bli vurdert med respekt og forståelse for de utfordringene vi står overfor. Jeg ber om at myndighetene vurderer en løsning som både ivaretar rettighetene våre og sørger for at ingen blir sittende fast i et limbo, noe som kan skade vår mentale helse og fremtid. Jeg er klar til å bidra på enhver måte mulig for å forbedre situasjonen for oss som venter på asylbeslutningen.
