Foto: Skjermdump / Utrop
- Den globale stillheten og den menneskelige tragedien - 09.01.2025
På tross av all død og ødeleggelse det israelske regimet har påført Gaza, virker verden tilnærmet likegyldig. Nye grusomheter utspiller seg dag for dag, og utsletter på sin vei ethvert spor av medmenneskelighet. Vesten ser ut til å forbli moralsk apatisk når det gjelder katastrofer i det globale sør, og i Norge fokuserer media heller på trivielle saker som ulv som angriper sau.
Det er en dystopisk virkelighet, å være tidsvitne til at dødstallene i Gaza stiger daglig; parallelt med at Norges oljefond vokser seg stadig større gjennom sine investeringer i selskaper som bidrar til- og tjener på krigsforbrytelser.
Kvinner føder uten noen form for smertestillende, menn begraver sine døde barn, og babyer lider av forferdelige skader der de blir lamme før de i det hele tatt har fått tatt sine første skritt. Mange får ingen begravelse, i stedet forsvinner kroppene deres sakte under ruinene eller blir konsumert av utsultede hunder og katter. Journalister rapporterer om disse grusomhetene fra bakken og risikerer livet i pressevest, kun armert med et magert håp om at den neste hendelsen kanskje kan få verden til å bry seg. Dessverre er realiteten at det både den globale likegyldigheten og det palestinske folkemordet fortsetter.
Begrepet “kulturelt isfjell” ble myntet av den amerikanske antropologen Edward T. Hall i 1976, og kan hjelpe oss med å skillemellom de synlige og mer overfladiske aspektene ved en kultur, som flagg, musikk, tradisjoner og mat, kontra det som kan defineres som dyp kultur; de delene av en kultur som gjemmer seg under overflaten og som ikke er synlig for de som ikke er integrert i gitt kultur. I dyp kultur finner vi blant annet hva som former samfunnets holdninger, verdier og moral. I Israels tilfelle inkluderer dette skjeve oppfatninger når det kommer til rettferdighet, menneskerettigheter og behandlingen av palestinere.
Det israelske samfunnet er bygget på historie med militære konflikter og ideologisk krigføring, og landets ledere er svært dyktige på å avlede, avvise og projisere. På Instagram finner man utallige bilder og videoer fra både Gaza og Vestbredden, og kontoer [email protected] viser en virkelighet som mainstream media ikke viser. Dette er en av mange kontoer der man kan finne uendelig med videobevis på ekte horror utført av IDF.
Videoer som dette blir av israelere avfeid som “Pallywood” – et begrep som brukes til å falskt anklage palestinere for å iscenesette videoer av egen lidelse. Det er altså lettere for en israeler å tro at palestinere i Gaza har midler til å iscenesette Hollywood-produksjoner midt i et pågående folkemord, enn å tro på at gitt folkemord faktisk finner sted på ekte. Kanskje fordi realiteten er så morbid, at den er lettere å avvise som “fake news”, enn å faktisk ta inn over seg. Eller kanskje skyldes det også systematisk statlig sensur og mediemanipulasjon.
Ta for eksempel historien om Nakba, den massive fordrivelsen av palestinere under etableringen av Israel, som aldri nevnes I undervisningen i israelske skoler. I stedet lærer de om “et land uten folk, for et folk uten land” og hvordan det jødiske folk fikk en tom ørken til å blomstre. Å opprettholde et falskt narrativ om uskyld for å rettferdiggjøre vold og fordrivelse av et helt folk er en manipulerende taktikk av staten Israel, også ovenfor sitt eget folk, men strategien fungerer akkurat som tiltenkt.
Den vestlige strofen om at Israel er det eneste demokratiet I Midtøsten er velkjent, men stadig vanskeligere å forene med landets faktiske praksis. Israel er på sitt beste en militær ethnostat, og på sitt verste et fascistisk diktatur. For i hvilket demokrati lever noen under et lovverk, mens andre lever under et annet? I hvilket demokrati blir det innført forbud mot bønnerop for én religion, men ikke for andre? I hvilket demokrati har noen bevegelsesfrihet, mens andre ikke har det? I hvilken demokrati arresterer, torturerer og fengsles de som demonstrerer i gatene eller ytrer seg på nett mot staten? I hvilket demokrati rekrutteres barn helt ned til niende klasse for treningsleirer for å bli etteretningsagent?I hvilken demokrati er media sensurert?
TV-kanalen Al Jazeera ble nylig permanent bannlyst fra å rapportere og kringkaste i landet, noe som effektivt begrenser tilgangen for innbyggerne til den siste nyhetskanalen som viste et annet bilde enn statskanalene. Videre avslørte den israelske avisen Mekomit nylig en rapport som bekreftet at det i 2023 alene var over 600 artikler som fikk forbud mot publisering, samt at nesten 3000 tidligere publiserte artikler ble slettet på grunnlag av militær sensur.
Over ett år har gått siden 7. oktober 2023, men ingen offisiell etterforskning har blitt satt i gang, og ingen politikere har blitt holdt ansvarlige eller trukket seg fra sine verv, etter det som anses som landets største sikkerhetsbrist. Før oktober 2023 opplevde Israel en periode med intens intern splittelse da regjeringen ville innføre en kontroversiell reform av rettsvesenet. I hele 40 uker møtte hundretusener av demonstranter opp i gatene, og ble møtt med voldelig undertrykkelse – vannkanoner, politvold, bilpåkjøringer og hundrevis av arrestasjoner.
Under disse protestene sammenlignet flere israelske akademikere staten med tilstanden til Tyskland i 1932, og advarte om at landet var på vei til å gli over i neofascisme. Borgerkrig virket nært forestående. Så, i en brutal tvist, skjedde 7.10.23: dagen der en av verdens mest overvåkede grenseoverganger, med den mest avanserte militærteknologien, Erez grenseovergang, ble brutt av Hamas og PIJ uten motstand.
I et land så lite at man kan kjøre fra nord til sør på bare fire timer, er det umulig å ikke stille spørsmål ved hvorfor det tok politi og militær i en faktisk militærstat mer enn åtte timer å komme seg til Nova-festivalen og de nærliggende kibbutzene. Responsen denne dagen var treg, men ettervirkningen var raske: alle protester stoppet opp og det samme samfunnet som i flere måneder hadde protestert mot autoritære og fascistiske lovendringer, var nå igjen samlet rundt sin jødiske identitet. Alt av hat og sinne ble rettet bort fra regimet, og tilbake til palestinerne.
Det politiske klimaet i Israel har skiftet raskt mot ekstreme høyre. Den nåværende israelske regjeringen, er ledet av noen av de mest høyreorienterte politikerne i landets historie, og har gjort det klart at dissenter ikke vil unnslippe ustraffet. Læreren Meir Baruchin ble arrestert, plassert på isolasjonscelle, og sparket fra sin jobb for å ha lagt ut et innlegg på sin personlige Facebook konto om at han følte empati med sivile i Gaza og ønsket at krigen skulle ta slutt. Dr. Avraham Sela, en anerkjent professor, ble suspendert fra sin stilling ved et universitet etter å ha skrevet på nett at han fordømmer vold og oppfordret til fred. Den israelske kunstneren Amos Gitai ble fjernet fra flere profesjonelle prosjekter etter å ha uttrykt håp om våpenhvile og tatt til orde for palestinske menneskerettigheter. Skuespilleren Lior Ashkenazi mistet flere kommersielle oppdrag av samme grunn.
Utallige fredelige aktivister har blitt fengslet på grunnlag av anklager om at de oppfordrer til vold og/eller støtter terrorisme. Blant disse er Andrey X. Khrzhanovsky, en ung, uavhengig journalist som tilbringer mesteparten av tiden sin på okkuperte Vestbredden, der han rapporterer og deler sine observasjoner på sosiale medier. Jeg hadde muligheten til å snakke med Andrey kort tid etter hans siste arrestasjon. På en tur til Sderot besøkte han et utkikkspunkt som har utviklet seg til en bisarr turistattraksjon siden 7.10.23.
På høyden får besøkende panoramautsikt over Gaza og kan følge med på bombingene i sanntid. En kikkert er til og med satt opp til utleie mot en beskjed sum, i tilfelle man ønsker å være vitne til ødeleggelsen på enda nærmere hold. Andrey fortalte meg at flere skolegrupper på klassetur var der da han besøkte stedet. Under sitt korte opphold på utkikkspunktet filmet han seg selv mens han satte opp et “Free Palestine” klistremerke; noe som noen dager senere førte til at han ble arrestert på en kafé i Tel Aviv, av sivilkledde politimenn (som heller ikke identifiserte seg som politi) ble Andrey tatt med på tvers av landet, tilbake til Sderot og ført til politistasjonen. Her ble han avhørt og torturert timesvis.
Han forteller om slag, kvelning og ydmykelser som pågikk over lengre tid. Deretter ble Andrey flyttet mellom skitne fengselsceller infiserte med lus og kakerlakker, som han måtte dele med høyreekstreme israelske innsatte. Etter fire dager ble han løslatt mot kausjon. Da jeg spurte Andrey om hans syn på om det er ytringsfrihet i Israel for journalister, svarer Andrey at pressefriheten i landet er betinget av identitet: jødiske israelere har pressefrihet til en viss grad, palestinske journalister på Vestbredden møter konstant undertrykkelse, og journalister i Gaza er systematiske skuddskiver for IDF. Andrey mener at arrestasjonen var et forsøk på å intimidere ham, men han er fast bestemt på å fortsette sitt arbeid. For han er filming, det å være vitne, og å dele andres historier med millioner av mennesker, en nødvendig handling som gjør en konkret forskjell. Til tross for daglige drapstrusler, risikoen for vold, fengsling og verre, ser han arbeidet sitt som en moralsk plikt – en plikt han ikke vil forlate.
Den rådende fortellingen blant israelsk politi, militær og media er at de som taler mot regjeringen er skyldige i landsforræderi – de anklages for å støtte og oppfordre til vold og terrorisme, samt at de anses som en trussel for nasjonal sikkerhet. I løpet av det siste året har en rekke nye lover blitt introdusert for å ytterlig kriminalisere dissendenter. En person kan nå risikere opptil ett års fengsel bare for å legge ut eller dele innhold på sosiale medier, noe som innfører et drakonisk system for tanke-politi, der man risikerer straff og frihetsberøvelse for å uttrykke personlige meninger.
Israels justisminister, Yariv Levin, har gått enda lenger, og foreslått en lov som vil pålegge en 20-års fengselsstraff for israelske borgere som kaller for sanksjoner mot staten og/eller militærpersonell. Det er essensielt å anerkjenne at staten Israel ble grunnlagt på palestinsk blod, jødisk nasjonalisme og en lang historie med idealisering av farlige ideologier. De jødiske paramilitære gruppene Irgun og Lehi, som senere ble integrert inn i grunnleggelsen av IDF, var dypt preget av ekstreme nasjonalistiske og rasistiske ideologier. Lehi, for eksempel, betraktet jødene som “master race” og arabere som slaver. De idealiserte fascistbevegelser, inkludert Mussolinis Italia og elementer av Nazi-Tyskland. En av Lehis ledere, Yitzhak Shamir, ble senere Israels statsminister, mens Irguns Menachem Begin, en annen sentral figur i israelsk terrorisme, også senere ble statsminister. Begin var også en av grunnleggerne av Likud, det nåværende regjeringspartiet som nå ledes av Benjamin Netanyahu. Israels nåværende sikkerhetsministeren, Itamar Ben Gvir, er et tidligere medlem av den ekstreme Kahane-bevegelsen og terrorgruppen Kach. Ben Gvir lovpriser blant annet Meir Goldstein, en jødisk terrorist som drepte 29 palestinere og såret 125 andre i Ibrahimi Moskeen under Ramadan, 1994.
Folkemordet i Gaza er ikke et “jødisk” problem eller et “muslimsk” problem – det er et globalt problem, en moralsk krise som krever vår kollektive oppmerksomhet og handling.
Israels okkupasjon av Palestina er ikke et isolert fenomen; det er en del av en bredere kolonial og imperialistisk tradisjon som strekker seg tilbake i århundrer, delt av europeiske stormakter og USA. Nasjoner grunnlagt på voldelig fordrivelse av andre mennesker og på ødeleggelsen av hele kulturer. Israels land ble ikke overrakt til det jødiske folket; det ble tatt og beslaglagt gjennom vold, undertrykkelse og fordrivelse.
Likevel, når de undertrykte kjemper tilbake, blir deres motstand stemplet som “terrorisme”, mens undertrykkerne får lov til å hevde den moralske høyden. Undertrykkelse av palestinerne er en arv fra kolonitiden, og deres frigjøringskamp kan ikke minimeres til terrorisme. I det hellige land bærer undertrykkeren uniform og våpen eller dress og briller, ikke thobe eller hijab.
Ideologiene fra Weimar er ikke lenger begrenset til fortiden, men vokser sakte frem i ny form i dag. Denne gangen er det dog ikke jødene som er de mest utsatte, men muslimer. Vi ser dette spyle ut over hele Europa, fra Italia til Nederland, fra Frankrike til Tyskland og videre til vårt eget lille land. Politikere som sprer hatefull retorikk, ytre høyres oppstigning, et politisk klima som fremmer fremmedfrykt, intoleranse og en åpenbar mangel på respekt for menneskeliv. En stigende bølge av islamofobi i kombinasjon med Israels carte blanche på grunn av Vestens skyldfølelse for Holocausts, har nå ironisk nok muliggjort nok et Holocaust.
Folkemordet i Gaza er ikke et “jødisk” problem eller et “muslimsk” problem – det er et globalt problem, en moralsk krise som krever vår kollektive oppmerksomhet og handling. Ingen nasjon, ingen politisk enhet, burde noen gang kunne få lov til å begå slike handlinger. Når disse handlingene i tillegg begås av et skrekkabinett bevæpnet med atomvåpen, avanserte cyberkapabiliteter og etterretningsenheter som opererer uten begrensninger, utgjør staten en fare, ikke bare for regionen den befinner seg i, men for hele verden. Det er på tide at verdens nasjoner føler seg forpliktet til å kreve umiddelbar våpenhvile, en slutt på okkupasjonen, og at det legges press for å oppløse den siste apartheidstaten.
