Foto: Elmedin Zunic
- Den narsissistiske omnipotensen og folkemordet i Palestina - 14.01.2025
- Dødsønsker – en lengsel etter symbolsk dødsprosess? - 27.11.2024
- Humanisme og anti-humanisme som Islams potensial - 06.10.2024
En tragedie som utspiller seg i fullt dagslys, foran et verdenssamfunn som ser ut til å være fanget i apatiens trelldom. Den største faren i vår tid er ikke nødvendigvis de kreftene som direkte utfører volden, men de tungnemme, blaserte og dovne politikerne og statene som reduserer seg selv til marionetter. De lar destruktive prosesser utfolde seg, passivt og tilsynelatende naturlig, og gjennom sin inaktivitet gir de legitimitet til forbrytelser som bryter både folkerettens prinsipper og enhver menneskelig sensibilitet.
Det er imidlertid ikke bare ledere som svikter. Tilskuernes stillhet, de mange organisasjonene og nasjonene som har potensialet til å stanse folkemordet, er like kompromitterende. Denne passiviteten og abdiseringen gir krefter til et narrativ som rettferdiggjør undertrykkelse og mord, et narrativ som trekker sin eksistensberettigelse fra en dikotomisk verdensforståelse og en dehumanisert psykologisk konstruksjon av de andre. Her transcenderer den barbariske og makabre voldsutøvelsen etiske dimensjoner: Å sikre egen eksistens blir synonymt med å utslette de andre. Mordet på den andre blir ikke bare et middel, men en conditio sine qua non, en nødvendig forutsetning for å sikre inngruppens selvforståelse og kollektive identitet.
Narsissistisk omnipotens og paranoid-schizoid posisjon
Denne tragedien som utspiller seg i alles påsyn, er ikke bare en politisk og moralsk svikt, men også en psykologisk kollaps. En narsissistisk omnipotens har festet grepet om vår kollektive tilstand. En form for kollektiv regresjon fra den depressive posisjonen til en paranoid-schizoid posisjon, for å bruke psykoanalytisk språk. I paranoide posisjonen er differensieringen mellom det kollektive selvet og verden preget av projektive prosesser. Det som er vårt, men uønsket eller uhåndterlig, projiseres utad på de andre, omgjort til fiendtlige hatobjekter. I en slik paranoid-schizoid posisjon betraktes verden som en direkte trussel, fordi den representerer de aspektene av selvet som man ikke evner å integrere psykologisk. Realitetsvurderingen forvrenges i en paranoid retning, og tenkningen svekkes i forsøket på å bearbeide de uønskede delene av selvet. Dermed blir de andre bærere av alt det destruktive, alt det frykt- og angstskapende, det barbariske og den eksistensielle angsten. Resultatet er en verden splittet i gode og onde objekter, idealisering og devaluering, som konsoliderer den paranoide posisjonen gjennom symbolske og ritualistiske handlinger.
Realitetsvurderingen forvrenges i en paranoid retning, og tenkningen svekkes i forsøket på å bearbeide de uønskede delene av selvet.
Potent trussel og oppgjør med falsk nødvendighet
Dette splittede narrativet blir dermed ikke bare en begrunnelse for vold og undertrykkelse, men også en måte å opprettholde fellesskapets skjøre identitet. Frykten og angsten projiseres utad, mens egne destruktive tendenser og krefter ignoreres eller fornektes. Denne narsissistiske omnipotensen, en slags selvdyrkelse og eksepsjonalisme som kun kan eksistere gjennom eliminering av den essensialiserte andre, er i realiteten den største trusselen mot menneskehetens sivilisatoriske utvikling.
De prosessene hvor den paranoide posisjonen gir næring både til individets og fellesskapets narrativer, er ikke fremmed for oss. Det er ikke en historisk anomali. Det er fullt mulig å bryte denne prosessen. Men det fordrer vår motstand, vår vilje til å bryte med tilskuerrollen, og vår evne til å konfrontere de destruktive kreftene som, under påskudd av en falsk nødvendighet, betrakter folkemord og systemisk undertrykkelse av en hel folkegruppe til en legitim politisk strategi. Vår stillhet og passivitet bør ikke fortsette å være en del av en paranoid fortelling. For i møte med denne kollektive tragedien som utspiller seg rett foran øynene på oss, er det ikke kun verdenssamfunnet som utfordres, men også hver enkelt av oss – moralsk og eksistensielt.
Destabiliserende pust og diskontinuitet
Spørsmålet som reiser seg, og som vi konfronteres med på daglig basis, er: Kan vi utgjøre en destabiliserende pust og fremkalle en diskontinuitet som gjør oss i stand til å forestille oss en alternativ fremtid hvor okkupasjon, dehumanisering og brutal vold opphører? Kan vi opparbeide et politisk mot som trengs for å aktualisere denne fremtiden preget av gjensidig anerkjennelse av vår ontologiske verdighet? Svarene vi kommer frem til er avgjørende for humaniseringens vekstvilkår i en tid hvor nettopp menneskets egenverdi er under sterkt press. Valgene vi tar, avslører hvem vi er og hva vi ønsker å bli til – individuelt og politisk.
