Egeninnsats er et viktig perspektiv jeg mener mangler i samtalen om flyktninger. Jeg kom til Norge alene som flyktning fra Afghanistan. Til tross for de store utfordringene jeg møtte på, var jeg fast bestemt på å skape en fremtid. Nettopp min egeninnsats gjør at jeg i dag kan kalle meg for en integrert borger. Jeg håper flere flyktninger også gjør det samme.
Krevende å være flyktning
Det er ikke noe tvil om at det er krevende å være flyktning. Man har ingen nettverk og få ressurser. Man er i tillegg i et helt nytt land, med et ukjent språk. Jeg har sett med egne øyne hvordan flyktninger ikke får hjelpen de trenger. En stor utfordring mange opplever er at de blir forskjellsbehandlet av boligutleiere på grunn av hudfarge, språk eller hvilket land de kommer fra. Økonomisk rådgivning kan også være vanskelig å forstå for mange, og det er mangel på tolketjenester i offentlige sammenhenger. Gode naborelasjoner er viktige, men det kan være vanskelig å opprettholde kontakt. Å be om hjelp kan oppleves som utfordrende, og noen føler seg ignorert av kontaktpersoner. Viktige saker kan bli forsinket, spesielt når ansatte er borte på grunn av sykefravær. Dette er dårlig.
Jeg vet dette fordi jeg selv har vært der. Jeg kom til Norge alene som flyktning fra Afghanistan. Hverdagen på mottaket var vanskelig. Frokosten besto ofte av to kjeks og en kopp kaffe. Det var ingen lunsj, og middagen bestod ofte av bønner, egg og hjemmelaget nanbrød. Men til tross for utfordringene var jeg fast bestemt på å skape en fremtid her i Norge. Takket være god hjelp fra mottaket og lokalbefolkningen, fikk jeg et godt utgangspunkt for å kunne bli integrert. Men her kommer det viktigste: Jeg grep muligheten og la inn en stor innsats.
Egeninnsats er nødvendig
Å være annerledes er ikke lett. Hudfargen min, språket mitt og kulturen gjorde at noen så på meg som en outsider, som om jeg ikke hørte til. Men å tenke at man aldri vil kunne være en integrert borger fordi man er flyktning er pessimistisk. Jeg ville ikke ha denne tankegangen. Siden jeg ankom Norge har jeg derfor jobbet hardt for å lære meg norsk, et språk jeg i dag behersker. Jeg lærte meg om norsk kultur og norske normer, og å stå på ski.
Men samtidig som det var nødvendig med hjelp fra det norske samfunnet, var det avgjørende at jeg faktisk la inn en stor innsats selv. Uten språk hadde jeg ikke klart å begynne på videregående skole, ta realfag, og jobbe ved siden av – som avisbud, tolk og kioskmedarbeider. Hvis jeg ikke hadde orket å lære språket, så hadde jeg ikke fått de mulighetene.
Mange flyktninger legger inn en innsats for å integrere seg. De lærer seg språket, samfunnsnormene og forsøker å komme i arbeid. Flere av de jeg vokste opp med på asylmottaket jeg kom til gjorde alt de kunne for å bli en del av samfunnet. Men, dessverre har jeg merket en lei tendens blant flere nyankomne, hvor det er store forventninger, og for lite innsats. Dette er farlig fordi det kan potensielt smitte over på andre flyktninger som faktisk vil integrere seg.
Mitt engasjement smitter
Mitt engasjement for å bidra i samfunnet fortsetter i dag. I dag er jeg den første i familien min som tar høyere utdanning. Jeg driver også et eget cateringselskap, hvor jeg lager og leverer afghansk mat. Jeg har flere kunder, både selskaper, foreninger og privatpersoner. I kundelisten min finner jeg blant annet min tidligere norsklærer.
Nå har jeg tatt imot min familie fra Afghanistan og hjelper dem med alt. Takket være at jeg er godt integrert, så kan jeg enkelt hjelpe dem også med å bli integrerte borgere.
Til andre unge flyktninger vil jeg si: Ikke la omstendighetene definere dere. Bruk mulighetene som finnes
Til andre unge flyktninger vil jeg si: Ikke la omstendighetene definere dere. Bruk mulighetene som finnes. Lær språket, finn gode venner, jobb hardt, og ikke gi opp. Norge er et land med muligheter, og man kan ikke forvente å få alt servert uten å selv legge inn en innsats.
