Jeg har jobbet med barn og ungdom i 19 år. Jeg har sett en utvikling som bekymrer meg.

Når barn blir en del av narkotikamiljøet før de engang forstår konsekvensene, betyr det at vi som samfunn har sviktet.
Foto: Skjermdump/Nettavisen
Måten vi har prøvd å løse disse problemene på i alle år, fungerer ikke lenger. Vi må tørre å tenke nytt.

Vi har en generasjon med unge mennesker som engasjerer seg i samfunnet, står opp for viktige saker og kjemper for rettferdighet. De organiserer demonstrasjoner for klima, likestilling og menneskerettigheter. De starter egne prosjekter, skaper kreative løsninger og bidrar til et samfunn der vi hjelper hverandre.

Mange ungdommer er dedikerte til idrett, musikk eller annen kreativ utfoldelse. De står opp tidlig for å dra på trening, ofrer fritid for å bli bedre i det de elsker, og lærer seg verdien av disiplin og hardt arbeid. Andre satser på utdanning med en beundringsverdig målrettethet. De bruker kvelder og helger på skolearbeid, fordi de har ambisjoner og drømmer de vil oppnå.

I tillegg ser vi ungdom som tar stort ansvar hjemme. De hjelper foreldrene sine, passer småsøsken og bidrar på ulike måter for å gjøre hverdagen lettere for familien. De viser respekt, omsorg og forståelse – verdier vi burde sette mer pris på.

Men en voksende bekymring vi ikke kan ignorere

Selv om flertallet av ungdommene våre gjør en fantastisk jobb, er det en liten del av dem som bekymrer meg. Og jeg vil ikke at denne gruppen skal vokse seg større. Derfor må vi ta det på alvor nå.

Selv om flertallet av ungdommene våre gjør en fantastisk jobb, er det en liten del av dem som bekymrer meg.

Jeg har sett videoklipp og lest historier som skremmer meg. Barn i svært ung alder blir brukt til å dele narkotika i Oslo. Dette er ikke bare en tilfeldig hendelse – det er et systematisk mønster vi må bryte før det er for sent. Når barn blir en del av narkotikamiljøet før de engang forstår konsekvensene, betyr det at vi som samfunn har sviktet. Hvordan har vi latt det gå så langt at voksne kriminelle bruker barn som kurerer, skjold og brikker i sitt spill?

Stadig flere unge blir involvert i voldelige miljøer, i tyveri og knivstikkinger. Unge som i stedet burde bære bøker, bærer nå våpen. Hvorfor skjer dette? Og hvem har ansvaret?

Et samfunn som skyver problemene foran seg

Det er lett å peke på én gruppe og si at det er deres ansvar. Noen peker på foreldrene, andre på skolen, og noen mener politiet må ta mer grep. Men sannheten er at dette er et kollektivt ansvar.

Jeg har jobbet med barn og ungdom i 19 år. Jeg har sett en utvikling som bekymrer meg, og det handler ikke bare om at kriminalitet alltid har eksistert. Problemet nå er at stadig yngre barn blir rekruttert til dette livet. Det skjer på gata, på skolen, i parker og kjøpesentre.

Jeg har selv gått gjennom Oslos gater med barn og unge og kjent lukten av rusmidler rundt oss. Jeg har ikke alltid hatt svar til barna når de spør hvorfor ting er slik. Men jeg spør meg selv: Hvorfor har vi latt det bli sånn?

Psykiske problemer – et rop om hjelp vi ikke kan ignorere

Vi må ikke glemme at mange av de unge som havner i trøbbel, har en historie som forklarer hvordan de endte opp der. Psykiske lidelser blant barn og unge er et enormt problem i samfunnet vårt. Mange av de som sliter, har opplevd svik, vold eller omsorgssvikt. De føler seg alene, usikre og uten støtteapparat.

Mange unge opplever også et enormt press – ikke bare fra skolen og hjemme, men også sosialt. Det skremmer meg hvor mange ungdommer som føler at de må ha en jakke eller veske som koster like mye som flere måneders matbudsjett, bare for å føle seg inkludert.

Når vi ser statistikk over hvor mange ungdommer som har psykiske problemer, hvor mange som mobbes, og hvor mange som ikke føler seg trygge, må vi spørre oss selv: Hva kan vi gjøre annerledes?

Foreldre har en nøkkelrolle, men det er ikke lett

Foreldre har et stort ansvar, men vi må også forstå hvor vanskelig det er. Mange gjør sitt beste, men utfordringene er mange. Ungdom er flinke til å skjule hva de driver med, og mange foreldre aner ikke at barnet deres lever et dobbeltliv.

Samtidig er det mange foreldre som har ropt om hjelp uten å bli hørt. Noen jobber lange dager for å få mat på bordet, mens andre sliter med språkutfordringer eller manglende kunnskap om systemet. Når de endelig ber om hjelp, blir de møtt med trusler om at barnevernet kan ta barna. Så hva gjør de? De trekker seg tilbake, og problemene vokser.

Vi må tørre å gjøre endringer

Jeg har ingen fasit. Men jeg vet én ting: Måten vi har prøvd å løse disse problemene på i alle år, fungerer ikke lenger. Vi må tørre å tenke nytt. Vi må tørre å ta upopulære valg om det er det som må til.

Politikere kan ikke bare se på tallene og konkludere med at det blir verre for hvert år uten å gjøre drastiske endringer. Hvis en plan ikke gir resultater, bytter vi den ut. Hvorfor gjelder ikke dette når det handler om våre barn og ungdommer?

Vi kan ikke fortsette å skyve problemene fra den ene kanten av byen til den andre. Ungdom er ungdom – uansett om de bor i vest eller øst, i en fattig eller rik bydel. Hvis vi ikke handler nå, er det ikke bare de utsatte barna som taper. Hele samfunnet vil betale prisen.