Foto: Flickr (CC BY-SA 2.0)
Politikernes løsninger på ungdomskriminalitet er ofte preget av symbolisme og kortsiktige tiltak som ikke griper de virkelige årsakene. Mens Frp fokuserer på etnisitet og kultur, og Arbeiderpartiet, som burde ha hatt en mer helhetlig tilnærming til utsatte grupper, unnlater å utvikle treffsikre løsninger, mister vi muligheten til å løse et dyptgående problem.
Forslaget om døgnkontinuerlig overvåkning av unge gir et falskt inntrykk av kontroll, men gjør ingenting for å adressere de sosiale og økonomiske utfordringene som ligger til grunn for kriminaliteten. For en 12-åring som mangler grenser hjemme, vokser opp i en familie i krise eller sliter med lærevansker, er overvåkning en illusjon. Det som trengs, er stabilitet, støtte fra voksne, utdanning og økonomiske muligheter. Hvorfor er politikerne så blinde for disse enkle sannhetene?
For en 12-åring som mangler grenser hjemme, vokser opp i en familie i krise eller sliter med lærevansker, er overvåkning en illusjon.
Skolens svikt – den første varsellampen
Utdanning skulle være en vei ut av fattigdom og utenforskap, men i dag forsterker skolen ofte de sosiale ulikhetene. Hvert år begynner hundrevis av elever på videregående uten de nødvendige ferdighetene for å mestre undervisningen. Trond Giske tidligere kunnskapsminister, påpekte i podkasten Av Ness at 12 000 av de 60 000 barna som begynner i førsteklasse, aldri vil fullføre skolen. Uten tilstrekkelig oppfølging og tilrettelegging blir skolefrafall en direkte vei inn i kriminalitet og økte kostnader for samfunnet. Hvordan kan vi da forvente at barn som ikke får hjelp, som blir usynlige i systemet, skal finne en vei ut av utenforskap? Samtidig undrer politikere seg over hvorfor vold i skolen øker. Svaret er enkelt. Når barn ikke får hjelp, ikke blir sett, og ikke opplever mestring, mister de tilliten til systemet. Når dette skjer, er utenforskap og kriminalitet ikke bare en risiko, det blir et valg. Som tidligere skolepolitiker har jeg møtt foreldre som kjemper mot skolevegring, mobbing og lærevansker, men som møter et sviktende skolesystem. Den manglende støtten fører til frustrasjon, og når barna ikke blir sett eller hjulpet, mister de troen på at skolen kan være en løsning.
Når systemet svikter, hvem tar ansvaret?
Jeg har sett det på nært hold da jeg patruljerte med Utekontakten i Oslo – byens usynlige helter. Vi møtte unge menn uten fremtidshåp, og andre som desperat ba om jobb og holdt seg unna kriminalitet så lenge sommerjobben vedvarte. Disse ungdommene trenger ikke mer straff eller overvåkning, de trenger en sjanse. De trenger et samfunn som ser dem, et system som ikke svikter. Integrering handler om å bygge broer mellom ungdom og storsamfunnet. Når disse broene mangler, står mange uten tilgang til et positivt fellesskap.
Marthe Scharning Lund (Ap) påpekte nylig i VG at de vet hvem de unge kriminelle er, men velger å fokusere på overvåkning fremfor å investere i tiltak som skaper varige endringer, som for eksempel skoler, idrett, fritidsklubber og nærmiljøet. Overvåkning kan kanskje redusere kriminaliteten på kort sikt, men hva skjer når den opphører? I et system der kriminalitet har et hierarki, er de yngste mest utsatt. Mange familier har allerede søkt hjelp uten å få den. De er frustrerte og har mistet tilliten til systemet. Hva skjer på lang sikt når de mest sårbare barna og familiene ikke får den støtten de trenger? Er de trygge i sine egne nærmiljøer når overvåkningen opphører, eller er problemet bare midlertidig dempet – noe som igjen kan forverre livssituasjonen og øke risikoen for mer kriminalitet?”
Familien – samfunnets første forsvarslinje
Politiinspektør Espen Thunestvedt påpekte nylig i NRK at dårlig oppførsel ofte er et rop om trygghet. Når hverken hjemmet eller samfunnet gir den nødvendige støtten, blir kriminalitet et alternativ. Likevel prioriterer politikere overvåkning og strengere straffer fremfor å investere i familier og omsorgspersoner – de som faktisk kan gi barn verdier, stabilitet og en fremtid.
Bekjempelse av ungdomskriminalitet krever en innsats mot de reelle årsakene: manglende muligheter, familieproblemer, migrasjonsutfordringer og ekskludering. Uten en seriøs satsing på forebygging og familietiltak fortsetter kriminaliteten å rekruttere de mest sårbare. Familien er den viktigste beskyttelsen et barn kan ha. Politikere må gå bort fra symboltiltak og heller styrke familiens rolle – ellers sviktes en hel generasjon.
