Følgende er en kommentar til Utrop-saken «Når bedrifter i Norge får direktiver fra USA», publisert den 24. februar.
Det hviler noe mystisk, nærmest Kafka-aktig over hele denne saken. Jeg tolker det slik at det sitter langt inne, både for McDonald’s og Accenture, i det hele tatt å anerkjenne at direktivene fra USA eksisterer, som dokumentert i Utrop. Og at disse kan ha, eller kan få, konsekvenser i Norge virker fremmed for begge. Med den dørgende stillheten også fra andre selskaper som har mottatt de samme direktivene, og som har avdelinger i Norge, fremstår det som om selskapene bare forsøker å sitte stille i båten i håp om at ingen oppdager hva som er i ferd med å skje.
«Direktiver? Nei, det har jeg ikke hørt noe om»
Og så er det dette med at Utrop blir møtt med et blikk som om vi hadde tre hoder ved henvendelser til advokater som nettopp jobber med landskapet rundt ulike lands virksomheter som etablerer avdelinger i Norge. Her kan mye tyde på at det juridiske fokuset, til nå, i hovedsak har dreid seg om lover rundt import av pommes frittes, og mindre om lover for hvorvidt det er lov å trykke «Fuck Trump» på McDonald’s’ servietter i Norge, enn si trykke «Make America Great Again!» Eller «Bevar beiteområdene på Fosenhalvøya!»
I god Keiserens nye klær-stil holder de mange involverte selskapene med kontorer i Norge enten helt kjeft eller forteller, totalt løsrevet fra spørsmålet de får, om det fantastiske mangfoldsarbeidet de bedriver, i USA og i Norge.
For å ta de som reagerer med stillhet først: Accenture i Norge, med firmaets kommunikasjonssjef, Silje Viggen Opsahl i spissen, setter åpenbart nye rekorder i utilgjengelighet. Hvilket i seg selv er en velkjent forsvarsmekanisme når konfrontert med vanskelige spørsmål. Men jeg hadde likevel forventet mer av et globalt konsern med over 1000 ansatte i Norge.
Det er også rent ut sagt nedlatende og frekt at selskapets kommunikasjonssjef svarer som om det er første gang hun hører om direktivene fra USA og som om hun ikke i sin villeste fantasi kan forestille seg at de kan ha noen som helst relevans for virksomhetens arbeid i Norge. Hvis det nå er slik at direktivene ikke på noen som helst måte endrer noe i hvordan Accenture arbeider i Norge, må dette i tilfelle utdypes.
«God dag mann, økseskaft!»
I stedet bruker hun hele den ene av de to setningene hun tør å overbringe skriftlig på å poengtere at Accenture ikke er amerikansk men globalt eller irsk. At selskapets konsernsjef Julie Sweet befinner seg i USA og beviselig er rammet av direktivene – og, ifølge medier over hele verden, har henvendt seg til alle ansatte i 52 land med ordre om å droppe arbeid med mangfold og inkludering – unnlater Opsahl å kommentere.
Det virker heller ikke formildende at selskapets sjef for operasjonene i Norge, Torbjørn Eik-Nes, i stedet for å ta fra den tafatte kommunikasjonssjefen mikrofonen og gi et konkret svar, bare refererer til en tekst han har komponert på LinkedIn der han drodler litt rundt temaene fred og kjærlighet. Ingen av de to evner å komme i nærheten av å svare på spørsmålet om hvordan selskaper i Norge forholder seg til direktiver fra andre land.
Et annet nærliggende metafor i det jeg leser om den såkalte kommunikasjonen med de såkalte kommunikasjonssjefene her er «God dag mann, økseskaft!» Type, spørsmål: «Påvirker direktivene fra USA arbeidet med inkludering ved den norske avdelingen?» Svar: «Vi respekterer alle mennesker».
Mc Donald’s anerkjenner lønnsomhet i mangfold
Jeg blir i det hele tatt minnet om ubrukeligheten av kommunikasjonsavdelinger rundt om i virksomhetene. I mitt mangeårige arbeid i pressen, kan jeg konkludere med at kommunikasjonsavdelingene er de absolutt siste man bør henvende seg til hvis man ønsker redelige svar på en virksomhets gjøren og laden.
For der går det stort sett i standardformulerte svar, hentet fra partiprogrammer eller virksomhetenes om oss-sider, og copy-pastet inn e-post-svar. Og når kommunikasjonssjefene åpenbart er bundet på hender og føtter og har fått munnen tapet igjen, er det jo heller ikke å forvente at andre ansatte tør å uttale seg. Her finnes ingen Erin Brocovic-er, for å si det sånn.
Det er likevel en smule formildende å lese at McDonald’s-kommunikasjonssjefen, om ikke annet, er tilgjengelig for kommentarer og at hun presiserer at arbeid med inkludering er viktig for fastfood-kjeden. Jeg merker meg også at hun poengterer at det er lønnsomhet i å arbeide aktivt med mangfold. Akkurat hva den detaljen angår, har mange andre virksomheter virkelig en vei å gå og tror fortsatt at tilstedeværelsen av for eksempel muslimer, kvinner, nasjonale minoriteter og skeive er viktig bare fordi det er «hyggelig» og fordi det tar seg godt ut på firmaets nettsider med en gjeng med glade mennesker i alle regnbuens farger.
Urovekkende endringer i pen innpakning
Men hovedinntrykket jeg sitter med, etter å ha lest saken om hva som skjer i Norge med selskapene som i USA påtvinges å droppe arbeid med inkludering, er fortsatt at det sitter et stort antall kommunikasjonssjefer og andre ledere rundt i landet vårt og leker «late som»-leken. For det skal da ikke så mye kullsort fantasi til for å forstå at det nå – hvis ikke noen trekker i nødbremsen, vel å merke – vil bli utfordrende for amerikanskstyrte bedrifter i Norge å fortsette med sitt arbeid for inkludering og likestilling og samtidig tilfredsstille kravene fra hovedkontorene sine om ikke å bedrive dette arbeidet.
Som medlemmer av menneskeheten vil jeg mene at vi har plikt til å si fra om urett, også når den er godt skjult. Så til dere som leder amerikanskadministrerte virksomheter i Norge og nå er nødt til å forholde dere aktivt til direktivene fra Trump-administrasjonen – selv om dere ikke vil innrømme det offentlig: Dere plikter å undersøke grundig hva dette egentlig betyr, når for eksempel McDonald’s på sine amerikanske nettsider skriver:
«Vi avslutter Supply Chain sitt Mutual Commitment to DEI-løfte til fordel for en mer integrert diskusjon med leverandører om inkludering i forhold til forretningsytelse».
For hva betyr det egentlig å avslutte gjensidige forpliktelser til mangfold, likhet og inkludering til fordel for «en mer integrert diskusjon»? Hvem skal bestemme hva «en mer integrert diskusjon» skal bestå av og hvem følger opp på at «en mer integrert diskusjon» implementeres i hele virksomheten? Eller er det kanskje sånn at «en mer integrert diskusjon» egentlig betyr å droppe hele samtalen?
Tør dere å ta standpunkt og fordømme direktivene?
For her har Donald Trump faktisk vært mer ærlig i formuleringen av direktivet sitt – den skal han ha. Han beordrer krystallklart alle statlige virksomheter, virksomheter som får statlig støtte eller andre virksomheter som bedriver bevisstgjøring rundt mangfold og vil unngå sanksjoner, om umiddelbart å: «Lukke ned alle diskriminerende programmer, inkludert ulovlige kurs om mangfold, likestilling, inkludering og universell utforming»
I kontrast til hva Accentures konsernsjef, Julie Sweet har uttalt fra USA, vil jeg mene at det er relativt åpenlyst at vi ikke, slik hun hevder, har nådd målene hva arbeid med mangfold angår og slik er ferdige med dette nå. Det er vel nærmest et åpent spørsmål om det ikke er omvendt. Aldri før – i hver fall ikke på veldig lenge – har jeg kjent så sterkt på at arbeidet vi gjør for å vedlikeholde universelle menneskerettigheter henger i en så tynn tråd som nå, og at utviklingen på daglig basis tar kjempestore skritt i baklengs retning.
Så akkurat nå er et godt tidspunkt for store konserner med romslig økonomi til å vise hva dere er laget av. Og her vil jeg heve forventningene jeg har til dere ytterligere ett hakk og si:
Jeg krever ikke bare at dere forteller oss sannheten om hva som rører seg i virksomhetene som er rammet av direktivene. Det hadde faktisk også vært friskt om dere ikke bare nøyde dere med å anerkjenne utfordringen, men også turte å være tydelige med å fordømme Trump-administrasjonens direktiver, på vegne av selskapene dere representerer.
Vi vet dette nå. Vi vet det fra verdenshistorien. Når mennesker følger ordre og ikke hever stemmen om urett, kan det går forferdelig galt. Det så vi i verden på slutten av 1930-tallet.
Ærlighet, takk
Jeg ser fram til den dagen McDonald’s eller Accenture i Norge ikke bare tør å si at de jobber for styrket inkludering, men også tør å si: «Vi fordømmer valget kontorene våre i USA har tatt om å droppe arbeid med inkludering.»
Og det er ikke slik at det er helt utopisk å tenke at et større konsern kan gjøre dette. De siste månedene har blant andre Deutsche Bank, Apple, Delta Airlines, Cisco og NFL ikke bare nektet å følge direktivene, men også uttalt avsky mot holdningene som ligger bak dem. Så det går an.
Vi har sett hvordan store konsern får stadig mer makt, og hvorvidt dette er positivt eller ikke skal jeg ikke gå inn på her, men jeg anerkjenner at det er dette som skjer. Så derfor henvender jeg meg nettopp til disse virksomhetene med følgende:
Nei takk til virksomheters masseproduserte uttalelser om fred og samhold og ja takk til ærlighet og uttalt kamp fra de samme virksomhetene for at vi skal kunne leve i en verden der alle mennesker har livets rett.
