Foto: Victoria Åsne Kinsella
15. mars er FNs internasjonale dag for bekjempelse av islamofobi – en dag som markerer kampen mot diskriminering, hat og marginalisering. Over hele verden samles mennesker i solidaritet, uavhengig av tro, for å vise at samhold og inkludering er de sterkeste våpnene vi har mot ekstremisme.
Men i Norge skjer det motsatte. På denne dagen har Stortinget og politiet gitt grønt lys til Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) og tillatt dem å holde en islamofobisk markering foran Stortinget. Med andre ord: På selve dagen for bekjempelse av islamofobi skal det avholdes en islamofobisk markering.
På selve dagen for bekjempelse av islamofobi skal det avholdes en islamofobisk markering.
En gruppe kjent for hatefulle ytringer, koranbrenninger og Breivik-referanser får altså fritt spillerom – på dagen som er opprettet nettopp for å bekjempe slike holdninger.
Dette er ikke en debatt om ytringsfrihet. Spørsmålet her er langt mer grunnleggende: Ville vi tillatt en antisemittisk markering på den internasjonale Holocaust-dagen? Ville vi akseptert en kvinnefiendtlig demonstrasjon på 8. mars? Eller en markering som hetset samer på deres nasjonaldag?
Selvfølgelig ikke. Det ville vært uhørt. Så hvorfor er det da akseptabelt når målet for hatet er muslimer?
Et pinlig paradoks
På FN-sambandets nettside defineres islamofobi som en form for rasisme, der islamsk religion, tradisjon og kultur fremstilles som en trussel mot vestlige verdier. Hadde SIAN skrevet sitt eget manifest, kunne det knapt vært mer treffende beskrevet.
SIAN driver ikke med «islamkritikk». De er en ekstrem organisasjon som ønsker å «stoppe og reversere islamiseringen av Norge». I praksis betyr det hatefulle markeringer, gjentatte koranbrenninger og grove karikaturer av muslimske profiler på nettsidene deres. De har foreslått en årlig “brenn en hijab”-dag og har ved flere anledninger blitt anmeldt for hatefulle ytringer. Likevel gir vi dem rom – på den dagen som skal bekjempe deres budskap.
Det er ikke bare provoserende. Det er direkte respektløst.
Dobbeltmoralen foran Stortinget
Lørdag 8. mars var Oslos gater fylt med tusenvis av mennesker som deltok i den årlige markeringen av kvinnedagen. Ingen antifeministiske grupper sto ved siden av og hetset kvinner. Ingen mannsaktivister holdt en motdemonstrasjon om at likestilling har gått for langt.
Men bare én uke senere vakler Norges prinsipper. På en dag som handler om å motvirke islamofobi, åpner vi opp for en gruppe som representerer nettopp det.
Det er ikke et forsvar for ytringsfriheten. Det er en fallitterklæring for anstendighet.
Hva forventer vi av våre myndigheter?
Denne typen doble markeringer finnes det ingen paralleller til i Norge. Likevel er den ikke kommentert, ikke problematisert – men snarere bagatellisert.
Så la oss være tydelige: Ytringsfriheten står sterkt, og det er bra. Men kan vi ikke utvise et minimum av etisk dømmekraft? Kan vi ikke forvente at våre politikere og myndigheter har prinsipper som går utover å gi enhver ekstremistisk gruppe en scene – selv på dager hvor det er fullstendig upassende?
For dette handler ikke bare om muslimer. Det handler om hvilke verdier vi som samfunn står for.
Og akkurat nå ser det ut som vi står for dobbeltmoral. Eller kanskje ingen moral?
