Foto: Aaron Holloway-Nahum
I NRK Debatten forrige uke siden ble Norges investeringer i Israel gjennom Oljefondet tatt opp. Verken Oljefondet, Finansdepartementet, Norges Bank eller andre inviterte ønsket å stille til debatt, opplyste programleder NRKs Fredrik Solvang underveis i debatten.
Tallene som diskuteres er groteske: over 220 milliarder er blitt investert, som tidligere har blitt knyttet til de ulovlige bosetningene på Vestbredden i Palestina og Golanhøydene i Syra. Penger som skal finansiere meg, barnet mitt og nasjonens framtid bidrar dermed til å støtte en stat som bedriver ulovlig okkupasjon av to stater som Norge anerkjenner, hvis ledere er anklaget for apartheid, krigsforbrytelser og folkemord. Rania Iraki, som er programleder i «Palestinapodden» og filmskaper, sa det utmerket da hun påpekte at det her er snakk om 60.000 av fremtidige pensjonspenger som finansierer etnisk rensing.
Jeg forstår godt at ingen ville møte opp, foruten statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik i Utenriksdepartementet, som representerer regjeringen i debatten. For hvordan kan dette forsvares? Sannheten er at det kan det ikke. Og det vet de involverte.
Jeg forstår at samtaler og diskusjoner om Israel kan for blir betent for mange. Men denne forståelsen oversettes ikke til utømmelig forståelse for dem som av ulike grunner kontinuerlig er tilgivende ovenfor en stat hvis atferd er så grusom. Tidvis gir det meg hodepine. Derfor ønsker jeg å komme med en oppfordring til dem som fremdeles støtter Norges investeringer i Oljefondet: kan dere forklare meg hva det er som gjør at nettopp Israel skal unnskyldes?
Kan dere forklare meg hva det er som gjør at nettopp Israel skal unnskyldes?
To tanker eksisterer samtidig i denne debatten, og det er frustrerende at det ikke blir påpekt strengt nok i norske medier. Etikkrådets arbeidet kan være viktig samtidig som vi kan bruke Oljefondet og Norges legitimitet til å sende kraftige signaler.
Som etikkrådets representant Cecilie Hellestveit korrekt presiser, har Norge ar standarder som de benytter seg av før og etter en investering foretas for at det skal samsvare med lovverket og juridiske retningslinjer. Jeg tviler ikke på at de gjør jobben de er satt til å gjøre. Samme tror jeg at Motzfeldt Kravik også snakker sant. Jeg tror han og regjeringen samt de andre ansvarlige i Norge tror at systemet de representerer og har satt på plass kan «ta de nødvendige vurderingene.»
Men det er pinlig åpenbart for enhver som har kjentskap til denne konflikten, eller bare vært på sosiale medier og sett video på video av døde barn at dette systemer åpenbart ikke virker godt nok. Det har det ikke gjort på over hundre år.
Sannheten er at enhver invitering i Israel legitimerer for deres brutale okkupasjon og krig mot Palestina og dets innbyggere. Enhver investering i ethvert selskap forteller Israel, Palestina og omverden at det eneste som egentlig har noe å si er profitt, og at man på en eller annen absurd måte kan separere Israels økonomi fra dens krigsforbrytelser.
Det å trekke seg ut av Israel handler om mer enn å følge Etikkrådets retningslinjer og følge loven. Kanskje rettingslinjene og loven er feil og ikke god nok. Kanskje vi må gjøre mer.
Og vi vet hva som må til. Vi har gjort det før, og kan gjøre det igjen.
Da Sør-Afrikas apartheid endelig havnet under nok press til å kollapse, var det først og fremst takket være både den interne maktkampen inne i landet, støttet av en av de største globale motstandsbevegelsen noen sinne. Sør-Afrika ble kontinuerlig fordømt i FN, utsatt for enorme sanksjoner, fikk ikke lenger kjøpe våpen, og ble utsatt for boikott i sport, kultur, akademia og internasjonale relasjoner. Til slutt knakk systemet med sine første frie valg 1994.
Det vi trenger er en boikott av Israel. Jeg blir kvalm av tanken på at den norske stat tillater investeringer i et land som praktiserer apartheid og bomber sivile. Jeg blir kvalm av tanken på at dette så åpenbart ikke kan forsvares foruten om at «vi følger reglene,» et mantra som alt for ofte brukes til å flytte skylden fra dem som kan gjøre noe over på et spøkelse som verken er håndfast eller mulig å tiltale. Alle peker fingre på hverandre, og vi ender opp med å ikke gjøre noe som helst.
Det er en veldig enkel løsning på dette dilemma: trekk oss ut av Israel. Hvis det koster oss 220 milliarder å kutte støtte til en økonomi som dreper spebarn og nekter humanitær hjelp til en befolkning i ruiner, så er det en liten pris å betale.
Boikott funker, og det vet de ansvarlige.
