I filosofen Albert Camus’ roman Pesten (La Peste) står legen Rieux overfor en by i dyp krise, rammet av en dødelig epidemi. Han er vitne til hvordan frykt og apati brer seg og lammer folk, hvordan myndigheter nøler, og hvordan mange velger stillhet fremfor aktiv motstand. Men Rieux nekter å akseptere tilstanden som noe uunngåelig: han bryter stillheten, kjemper mot pesten og insisterer på at moralsk ansvar ligger i handling (skjønt, uten metafysisk sikkerhet), ikke i resignasjon og passivitet. I dag står vi overfor en annen form for pest: et folkemord, der en hel folkegruppe systematisk undertrykkes og utslettes. Skal vi, som Rieux, våge å bryte stillheten? Eller velger vi stillheten og likegyldighet fremfor aktivt engasjement og motstand?
Uten å henfalle til begrepsmessig pedanteri og flisespikkeri, er det hevet over enhver tvil at Israels brutalitet mot det palestinske folket har utviklet seg til et fullblods folkemord, hvor liv systematisk utslettes, infrastruktur jevnes med jorden, og en hel befolkning fratas sine grunnleggende rettigheter i kraft av sin menneskelighet. Likevel ser vi hvordan vestlige nasjoner, inklusivt Norge, fortsetter å opprettholde et kolonialistisk hegemoni gjennom økonomisk og diplomatisk bistand og støtte til dette pågående folkemordet. Bevarer vi vår egen menneskelighet gjennom å la dette fortsette?
Bevarer vi vår egen menneskelighet gjennom å la dette fortsette?
Motkultur
Når makthavere og institusjoner feiler i å gå i bresjen for grunnleggende menneskerettigheter, er det opp til folket å reise seg og danne seg motkulturer. Dette innebærer å skape pressgrupper som ansvarliggjør regjeringer, bedrifter og institusjoner som opprettholder, sågar styrker, folkemord gjennom sin aktive og villet støtte. Dette impliserer å bryte med normaliseringen av dehumaniserende retorikk og brutal voldsutøvelse som preger den politiske diskursen. Historien viser oss at endringer ikke kommer fra de som ønsker å verne om tingenes tilstand, men snarere fra grasrota, fra de som nekter å akseptere urettferdighet og undertrykkelse som en uunngåelig realitet, som en historisk nødvendighet.
Norge som et symbol på destabiliserende impuls
Vi i Norge har et valg: enten kan vi fortsette å tjene på folkemordet ved å investere i selskaper som profitterer på okkupasjon og krigsforbrytelser, eller så kan vi velge å være en kritisk impuls i det internasjonale samfunnet. Å trekke ut Oljefondets investeringer fra selskaper som medvirker til okkupasjon og folkerettsbrudd er ikke utelukkende en moralsk nødvendighet, det er også et signal til verdenssamfunnet om at vi ikke aksepterer medskyldighet i det pågående folkemordet og fordervelsen av uskyldige menneskeliv. Vi er i stand til lang flere tiltak, som diplomatisk isolasjon, økonomiske sanksjoner, støtte til organisasjoner og aktører som fremmer anti- kolonialistisk motstand, og ikke minst gjennom akademisk boikott. En prinsipiell tilnærming til menneskets verdi er ufravikelig og uavhengig av realpolitikk. Sagt med andre ord, fordømmelse og moralsk indignasjon skal være konsekvent og ramme på tvers av geopolitiske og økonomiske interesser, tross ubehaget et prinsipielt standpunkt måtte avstedkomme.
Kritikk av folkemord er ikke ensbetydende med antisemittisme
Her trengs det en presisering: kritikk av Israels folkemord og folkerettslige brudd, er ikke ensbetydende med kritikk av jødedommen eller jøder. Kritikken retter seg mot en ekstremistisk, paranoid og voldelig politisk renhetsideologi med tydelige geopolitiske interesser, en ideologi som bruker religionens symbolske ressurser som et skalkeskjul for kolonialistisk ekspansjon og folkemorderisk politikk. Å forsvare menneskerettigheter og folkeretten er en kamp for rettferdighet og menneskets iboende verdi, ikke en kamp mot en religion eller et folk. Å unngå denne kollapsen, er av avgjørende betydning for å styre unna villedende påstander og konklusjoner, i retning fordommer og aversjon mot jøder.
Engasjement og humanisering
Vi bør alle stille oss noen presserende spørsmål: hvilke arv velger vi å etterlate til den oppvoksende generasjonen? Skal vi være en generasjon som vil bli husket på som preget av passivitet og feighet, som vitner et folkemord utspille seg i sanntid uten å handle? Eller skal vi være de som reiser seg, uttrykker moralsk indignasjon gjennom å fostre motkulturer som kan tvinge frem anti-koloniale rupturer? Engasjement begynner med hver en av oss. Det begynner med et subversivt valg: å si nei! For fremtiden til Palestina, og vår egen menneskelighet, avhenger av negasjonens kraft.
