Døden er noe alle møter før eller senere, men hvordan vi takler den, varierer enormt. For noen er sorg en stille tåre som triller ned kinnet i ensomhet. For andre er det en storm som river alt i stykker. Det eneste som er sikkert, er at sorg er universell – men oppleves individuelt. Døden er et stille tema som sjelden blir snakket om, men sorgen varer til det uendelige. I henhold til islamske ritualer skjer begravelsen så raskt som mulig. Etter endt begravelse får man haugevis med besøk og kondolanser, men etter noen dager forsvinner samholdet gradvis. Uker går, og man vender tilbake til hverdagen med skole og jobb. Likevel ligger sorgen alltid der. Uansett om det har gått to dager eller to måneder, vil minner dukke opp og bringe vedkommende frem igjen. Sorgen blir ofte usynlig, ikke snakket om, men den er der, og tomheten vil aldri bli fylt.
Sorgen blir ofte usynlig, ikke snakket om, men den er der, og tomheten vil aldri bli fylt.
Sorg kommer ofte uanmeldt. Selv når døden er ventet, som ved sykdom, er vi sjelden helt forberedt på følelsen av tap. Man kan sammenligne det med å stå på en brygge og vite at en stor bølge kommer. Du ser den langt der ute, men når den til slutt treffer, slår den pusten ut av deg likevel. Kanskje handler det om hvordan vi mennesker alltid håper på noe annet – at det skal ordne seg, at vi får mer tid. Når vi mister noen, mister vi også alle de fremtidige øyeblikkene vi hadde sett for oss sammen med dem. Sorg er preget av paradokser. Vi ønsker å holde fast ved minner, men samtidig er de som kniver som stikker når vi minst venter det. En sang på radioen, en lukt eller en gammel skjorte kan plutselig vekke alt til live igjen. Samtidig som vi vil komme oss videre, føler vi oss skyldige for å la det gamle ligge igjen. Det er som om vi balanserer mellom å ære dem vi har mistet og å finne vår egen vei videre.
Kanskje er det viktigste vi kan lære av sorg, at den minner oss om livets verdi. Når vi sørger, er det fordi vi elsket. Og selv om døden kan virke som slutten, finnes det en slags trøst i tanken på at minnene og kjærligheten lever videre i oss. Kanskje ligger det en slags harmoni i det også – at i sorgen finnes det en påminnelse om hva som betyr noe.
Innvandring og båndene mellom to verdener
Innvandrere kom til Norge for å arbeide, til et ukjent land, hvor de etablerte seg og stiftet familier i et land som i deres øyne en gang var moderne og fullt av kulturforskjeller. Fristelsen til å reise tilbake til hjemlandet var stor, spesielt i de første dagene med fremmede arbeidsforhold, et ukjent språk og savnet etter foreldre og familie. Men samtidig trakk røttene i to retninger: til hjemlandet og tanken mulighetene for en bedre fremtid for de kommende barna. Etter hvert ble landet mer kjent, kulturen ble forståelig, og Norge var ikke lenger like fremmed. Familier ble stiftet, og andre generasjon vokste opp, født i et land foreldrene aldri hadde sett for seg skulle bli barnas nye fødeland. Disse barna vokste opp her, gikk i barnehagen, begynte på skolen og fullførte utdanning. Noen tok til og med gode utdanninger som sikret stabile jobber og en inntekt foreldrene aldri kunne ha drømt om da de først kom til Norge. Tanken på fattigdommen i landsbyen, ble en fjern kontrast til livet i Norge.
Bestefar kom først til Norge, deretter bestemor litt senere. Arbeidskraften på 1970-tallet var lav, og Norge trengte arbeidsinnvandrere. Dette var en stor mulighet for en bedre fremtid. Hvem hadde ikke hørt om Europa? Bestefar fikk raskt jobb og ble lettere integrert i den norske kulturen og tradisjonene. Bestemor derimot, som var analfabet, ble husmor og oppdro fem barn mens bestefar tjente penger. En del av inntekten ble sendt til familien i landsbyen som fortsatt levde i fattigdom. Livet i en kommunal leilighet i Norge var en luksus i forhold til bestefars oppvekst.
Den siste avskjeden
Bestemødre fra den første innvandrergenerasjonen var sterke. De hadde ikke mye å gi når det gjaldt penger, for de ville spare det lille de hadde til familien. De kunne ikke språket, men ga barna den beste oppveksten og utdanningen. De beskyttet barna på måter vi ikke forstod da, men som vi ser klart i dag. Man vil kanskje aldri klare å gi barnet den samme trygge og varme oppveksten som bestemødrene våre ga til sine barn.
En avskjed med den første generasjonen. Når en eldre fra første generasjon dør i Norge, etter nesten 52 år i landet, oppstår spørsmålet: hvor skal de begraves? Skal de sendes tilbake til landsbyen hvor deres foreldre og søsken hviler, eller skal de bli gravlagt i Norge, hvor barna og barnebarna bor? Hvem skulle trodd at de første arbeidsinnvandrerne en dag skulle bli gravlagt i det vestlige, fremmede Norge? Mange reiste hit med tanken om at de en dag ville vende hjem. Men når livet går sin gang, barna blir født og vokser opp her, og barnebarna lærer seg bare norsk og kjenner Norge som sitt hjem blir hjemmet et annet sted.
Det er en erkjennelse av at båndene til Norge er sterkere enn forventet. Selv i døden forblir noen her, for alltid en del av landet de en gang kom til for arbeid. De kom med drømmer om en bedre fremtid, bar med seg minner fra barndommens landsby og ofret mer enn vi noen gang kan forstå. Nå hviler de i norsk jord – et symbol på reisen, på røttene som strekker seg over landegrenser, og på et liv levd mellom to verdener.
Å ta vare på historien
Livet er kort. Brått kan en person du elsker dø, og det som en gang føltes som ubegrenset tid, forsvinner i et øyeblikk. Derfor er det viktig å bruke tid med foreldrene dine, lytte til historiene de bærer med seg og sette pris på de små øyeblikkene sammen. En dag er de borte, og da kan man ikke skru tiden tilbake. Vi lærer av de som kom før oss, bærer deres arv videre og minner oss selv om at historien deres ikke bare er fortid – den er en del av oss, og den former fremtiden vår.
